Berit Norum, tillitsvalgt Unio, Nav, gå langt i sitt forsvar av Nav i å antyde at brukerne ikke evner å skjelne mellom hva som tilligger henholdsvis Stortinget å fatte og Nav å forvalte. Og med dette blottlegger hun Navs hovedproblem; de tar ikke kundene sine på alvor. Brukerne av Nav betraktes som små barn som ikke vet forskjell på rett og galt. De må rettledes og settes på plass. I dette ligger en ovenfra og ned ad holdning i forhold til brukerne. De betraktes ikke som kunder, men som brysomme klienter.

 

Og det er denne mangelen på respekt og forståelse som preger de flestes møter med Nav. Man føler seg som et snyltedyr, ikke som en fullverdig borger med visse borgerrettigheter. Det er heller ikke regelverket som får et menneske til å løpe gråtende ut fra møtet med en av Navs saksbehandlere, det er saksbehandlerens manglende kunnskap i kundebehandling. Jeg vet det, fordi jeg har truffet på representanter for både god og slett menneskebehandling, alt fra troll til kjerringer til fødte gentlemen. Og det er faktisk det samme regelverket de forvalter.

 

Vi vet at Nav ikke kan endre regelverket, men det er likevel mange måter å tolke det på, hvilket også kalles skjønn. Undersøkelser har vist at dette skjønnet endrer seg i forhold til hvor i landet man bor og med kjønn. En man bosatt i en avsidesliggende bygd har langt større sannsynlighet for å få innvilget sin søknad om uføretrygd enn en kvinne bosatt i en større by. Dette til tross for at de tilhører samme alders- og yrkesgruppe og lider av samme sykdom. Enn videre viser det seg at i enkelte bygder er det en større opphopning av uføretrygdete enn i andre. Hva kan dette skyldes, om ikke utslag av skjønn og/eller en skjev fordeling av budsjettmidler?

 

Brukerne stiller stort sett ingen andre krav enn at det skal være likhet for loven, dvs at det er det medisinske grunnlaget som skal legges til grunn, ikke kjønn, bosted eller kommeøkonomi. Og ikke minst; å bli behandlet som et likeverdig individ.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende