I den senere tid har det vært snakket og skrevet mye om sjikane – eller opplevd sjikane – på Internett. Blant annet har Norges desidert mest populære blogger, Voe, gitt seg, angivelig på grunn av mengden av negative kommentarer. Jeg bruker betegnelsen ”opplevd sjikane”, fordi det noen vil oppfatte som en frisk meningsutveksling, vil andre oppleve som sårende og sjikanerende. Vi er ikke like, verken intellektuelt eller følelsesmessig, spørsmålet må derfor bli: Hvor skal listen legges? Hvor mye stek må man forventes å kunne tåle, når man frivillig velger å være med på leken?

 

Djupt såra og vonbråten

 Uttrykket skal stamme fra Bondevik den eldre, onkelen til han som gav depresjonen et ansikt. Hvorfor han følte seg såret og vonbråten vites ikke, men det skjedde visstnok ofte, slik det også var fatt med min mormor. Jeg husker særlig den gangen hun hadde hørt Jan Erik Vold på radioen uttale noe om å kaste alle nordlendinger i søppelbøtta. Stakkars mormor, hun skjønte aldri ironien.

 Som det dypt religiøse menneske min mormor definerte seg som, var det simpelthen ikke til å unngå å støte henne. Ikke bare fordi samfunnet rundt henne ble stadig mer sekularisert, men hvilken rett – bortsett fra at hun var eldre og eldre mennesker skal respekteres uansett om de har gjort seg fortjent til respekten eller ikke – hadde hun til å stå for holdninger som kunne drive et ungt, seksuelt forvirret barnebarn, nærmest til selvmordets rand?

 Det er så enkelt å erklære seg for djupt såra og vonbråten. På den måten får man satt en effektiv stopper for all mulig videre diskusjon om temaet. Om dette samtidig innebærer en manglende respekt for motpartens synspunkter, bryr ikke den sårede seg om. Ei heller at andres følelsesliv kan være vesensforskjellig fra ens eget og at denne mangelen på innlevelse også vil bli oppfattet som sårende.

 Så sitter vi der, i hver vår stol, Bondevik den eldre, mormor og barnebarnet. Alle djupt såra og vonbråtne. Og hvor langt bringer det oss? Når vi ikke en gang kan snakke om det? Når alt som oppfattes som vondt og leit av enkeltgrupper i samfunnet skal tabubelegges, feies under teppet og heretter bli betraktet som ikke-tema? I hvert fall ikke til en nominasjon for Fritt Ord prisen!

 

Dagens samfunn har i så måte gått langt i å legge vekt på følelser og ikke intellekt. Man læres ikke opp til å skjelne mellom sak og person. Så fort en diskusjon friskner til, tar ”Sippa” det personlig opp og kaller det et personangrep. Uenighet er pr definisjon ikke bra. Snakker man ledelsen midt i mot, er man illojal, ikke i besittelse av en sunn porsjon kritisk sans. Det går heller ingen klar grense mellom harmløs erting og regelrett mobbing enn si spenningsfull jobbflirt og seksuell trakassering – alt havner i den store sekken for mobbing og seksuell trakassering. Nulltoleranse foretrekkes fremfor å ta en diskusjon om hvor lista skal legges. Det ligger ikke i tiden verken å analysere eller problematisere. Selv regjeringen ser ingen problemer på den morgenrøde himmel, bare et tyngende lass med utfordringer som aldri vil bli løst, fordi man nekter å vedkjenne seg at noe faktisk kan fremstå som et problem.

 

Når man i det daglige – på skolen, universitetet og arbeidsplassen – blir tvunget inn i en hverdag preget av overflatisk liksomenighet med skyhøy kardemommebyfaktor, behøver man ikke en gang å være psykopat (jf evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennairs uttalelse om at Internett lokker frem psykopaten i oss fordi vi ikke ser på dem vi skriver om som ekte mennesker) for å føle behov for å lette litt på trykket eller å vise frem andre sider av seg selv. Det gjenspeiler seg bl a i vår tilsynelatende umettelige hunger etter såkalte virkelighetsserier der våre mindre dannete trekk og vrangsiden av vår personlighet får lov til å utfolde seg i fullt flor, også på bekostning av andre. Tenk om vi heller kunne ha fått lov til å opptre noe mer direkte overfor hverandre i Real Life? Kanskje hadde vi ikke hatt samme behov for virkelighetsserier?

 

Den som stikker hodet frem på blokken, må være villig til å få det kappet av. Det er bloggingens regel nummer en. I dette ligger at man må kunne ture stå for det man skriver, forsvare sine påstander som enhver dreven politiker. For slik er den engasjerte bloggingens verden.

 

Ingen bør gi ut en plate, bok eller opptre offentlig, dersom man overhodet ikke takler negativ respons på det man gjør. Da får man heller bli hjemme og skrive for skrivebordsskuffen og nøye seg med å synge i dusjen. Det gjelder også blogging og deltakelse i nettdebatter. Den som slenger ut en påstand, kan ikke rope på moderator bare fordi vedkommende møter motbør. Det er imidlertid dette som i praksis skjer. Slik som i det virkelige liv legges lista gjennomgående lavt også på nettet. Det er ”persillebladet” og ”ospeløvet” som bestemmer takhøyden, hvilket i praksis – i hvert fall på VG Blogg – vil si nulltoleranse for alt annet enn et minste felles multiplum.

 

Sparker du nedover? Det gjør ikke jeg, bare oppover eller også sidelengs. Sistnevnte kalles også sleivspark. Å sparke nedover derimot, gjør jeg aldri. Det er nedrig. For det er å ramme dem som ikke er likeverdige med en selv.

 Derfor lar det seg ikke gjøre å sparke nedover her på VG Blogg. Alle bloggere er i utgangspunktet likestilte. Å hevde noe annet vil være å dele bloggerne inn i A- og B-lag. Jeg tilhører A-laget, jeg er kjekk og grei. Du derimot, tilhører B-laget, du trenger beskyttelse mot deg selv. Slik tenker ikke jeg. Jeg tror på likeverdighet. Og ytringsfrihet.

 

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at debatten på Internett er langt friskere i tonen enn den som fremvises i avisenes papirutgaver. Den er også mer preget av uvitenhet, dumskap, fordommer og skrivefeil. Nettdebatten er imidlertid åpen for alle, hva enten man besitter kunnskap og behersker språket eller ikke. Den er derfor også langt mer demokratisk enn papirutgavens elitedivisjon, der bare et fåtall blir funnet verdige til å få lov til å delta. ”Folkedypets røst” slipper aldri til her. I stedet blir han kongen av VG Debatt. Etter min mening bør det også være hans demokratiske rett. Det skal ikke være slik at bare de som behersker språket og ordet skal få slippe til.

 

I så måte fungerer Internett som en avspeiling av RL. Internett i seg selv skaper ingen tanker, holdninger og gruppemekanismer som ikke allerede forefinnes i det virkelige liv. Vi er bare (altfor) flinke til å skjule hva vi egentlig tenker og mener – kanskje av frykt for ikke å bli akseptert eller ren feighet. Det er så mye enklere å jatte med. Vi er også altfor raske med å sensurere og luke bort alle såkalt politisk ukorrekte uttalelser. På den måten lever vi for mye på overflaten, vi går sjelden eller aldri i dybden. Det bringer oss i hvert fall ikke videre på veien mot det helstøpte og reflekterte mennesket. Men det gir muligens flere stemmer til et politisk parti som Frp.

 

Fullkommen ytringsfrihet som religiøs overbevisning

 Fullkommen ytringsfrihet finnes ikke i praksis. Alle samfunn – hva enten det dreier seg om VG Blogg, en moderne bedrift eller en statsdannelse – har satt en begrensning for hvor kritisk man kan være i forhold til enkelte temaer. De klassiske er hudfarge, nasjonalitet, kjønn og i nyere tid også seksuell legning. I hvert fall i Norge. Hensikten med begrensningene i ytringsfriheten er åpenbar. Man ønsker å beskytte enkeltgrupper mot såkalt forskjellsbehandling eller diskriminering. Men hva skjer i praksis, hvis alle skal behandles likt? Vil ikke svært mange falle utenom likevel, fordi individer tenderer til å være individuelle?

 Uansett hvor mange lover som blir vedtatt mot diskriminering, vil man aldri kunne paragrafere seg bort fra enkeltindividets holdninger. Den som har et dårlig forhold til lesbiske kvinner som utagerende prester, får ikke noe bedre forhold til dem ved at det er forbudt ved lov å si høyt hva vedkommende måtte mene om den saken. Tvert i mot, vil jeg si. Jo flere antipatier man tillates å fylle seg opp med, desto større sannsynlighet for at vedkommende på ett eller annet tidspunkt vil komme til å flyte over og endatil omsette sine dårlige holdninger i praktisk handling, muligens kriminell. Det må i så fall betegnes som en utilsiktet virkning av diskrimineringsloven.

 Lov om ytringsfrihet er nedfelt i grunnlovens paragraf 100. Den tilsier at ytringsfrihet bør finne sted. I dagens språkdrakt er ”bør” å oppfatte som ”skal”. Hva om man opphever alle senere begrensninger og innfører fullkommen ytringsfrihet? Hvilke konkrete følger vil det i så fall få? Fra nettet vet vi at det vil avstedkomme en mengde søppel. Og hva så? De som serverer søpla – det vil si holdninger det ikke er politisk korrekt å inneha – mener det de sier uansett. Og jeg tror – for jeg vet det ikke sikkert – at det er bedre å få det ut enn å brygge inne med det. For når ytringene først er kommet på bordet, kan de håndteres gjennom en fri og åpen diskusjon. Det kan også hende at de gode holdningene evner å påvirke de negative. Jeg synes innføring av fullytringsfrihet kan være forsøket verdt. For alt som skyves inn under teppet blir ikke borte. Det synes bare ikke, i hvert fall ikke ved første øyekast. Men skal søpla permanent bort, må man våge å løfte på teppet og gå til angrep på møkka.

(Alle tekstene er hentet fra boken ”Blogghore! Ett år på VG Blogg med Deathdealer av marita.synnestvedt@gmail.com, Licentia Forlag 2011).

 

 

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10099169

Tips oss hvis dette innlegget er upassende