hijabI snart en generasjon har norske kvinner ment seg noenlunde til tilstrekkelig likestilt med menn. Vi kan gjøre politisk eller økonomisk karriere – eller prioritere hus, hjem og barn, dersom det er det vi ønsker å bruke livet vårt til. Det er opp til oss. Vi har i utgangspunktet frihet til å gjøre som vi vil. Det er snarere økonomi som setter begrensningene, enn kjønn eller seksualitet.

Denne friheten synes nå truet. Ikke alvorlig, men i det små. Men det er de små dryppene som er farlige. For da merker man ikke endringene før (det totale) tilbakeslaget er et faktum. Vår tids sterkeste trussel mot likestilling mellom kjønn og seksualitet er representert ved det kvinnesynet ikke-vestlige muslimske menn har brakt med seg til en rekke europeiske land og som de nå flere steder, blant annet i Storbritannia, føler seg mange og sterke nok til å forsøke å få gjennomslag for. Det er selvfølgelig deres (demokratiske) rett, men det er like selvfølgelig vår demokratiske rett å oppfordre feminister og demokratiforkjempere til å slå tusenfolds tilbake.

I intellektuelle kretser er muslimfrykt noe som angår alle andre, de uopplyste, de som ikke har vært på dannelsesreise og lært seg respekt for andres kultur og verdier. I iveren etter å fremstå som åpne og imøtekommende, glemmer (eller overser) de at respekten ikke er gjensidig. Det viser seg allerede ved første møte, der den muslimske jenta unngår å håndhilse på sin mannlige lærer og hennes far følger opp ved ikke å håndhilse på kvinnelige lærere. Det strider i mot alminnelig norsk folkeskikk, men litt respekt for andre skikker må vi da vel kunne utvise?

Men det stopper ikke der. Flere skoler har av hensyn til muslimske jenter innført kjønnsdelt gymnastikkundervisning. De har opplevd at jentene blir holdt hjemme når gym og svømming står på timeplanen. I stedet for å presse foreldrene til å la jentene få delta, har de valgt minste motstands vei, nemlig å kjønnsdele klassene. Den samme ”toleranse” vises i forhold til obligatoriske ekskursjoner og klasseturer der muslimske jenter heller ikke får lov til å delta. Skolene tilpasser seg på denne måten et kvinnesyn som ellers ble utryddet i Norge på 1960-tallet.

Det samme gjelder Oslos svømmehaller, som også har tatt konsekvensene av at muslimske jenter og kvinner ikke kan kaste seg ut i vannet uten å beholde klærne på. Tidligere ble dette betraktet som uhygienisk. Nå anses det som viktigere å gi muslimske jenter svømmeundervisning. Og da får både hygiene og vårt vestlige syn på kvinnekroppen vike. Enkelte svømmehaller tilbyr også egne tider for muslimske jenter og kvinner, der ingen andre har adgang. I utgangspunktet sikkert en vennlig gest overfor målgruppen (eller et forsøk på å tjene penger på nye målgrupper), men også et signal om at kjønnssegregering er greit og (nok et) påskudd for konservative muslimske menn å holde sine kvinner unna steder der personer av begge kjønn oppholder seg.

Jeg er fullstendig klar over at islam er like mangslungen som kristendommen hva angår ortodoksi og livsstil. Dessverre er det ikke likestillingsaspektet som synes å vinne frem der nye stater antar islam som offisiell religion. Tvert i mot mister kvinner rettigheter de tidligere hadde, de umyndiggjøres og prisgis familiens mannlige overhodet. De forsvinner ut av det offentlige rom og står i fare for å miste hodet, bokstavelig talt, dersom de skulle finne på å stikke hodet frem. Skrekkeksempelet er naturligvis Iran, men også enkelte tidligere sovjetrepublikker synes å gå samme veien. Det bør derfor være et alvorlig tankekors, både for vestlige kvinner og menn, at det ikke finnes en eneste demokratisk stat i verden med islam som offisiell religion.

En ting er hva som foregår i Iran og andre bakevjer, noe helt annet er hva som skjer her. Det som skjedde i Iran (muslimsk revolusjon), vil mange mene at aldri kan skje i Norge. Kan hende ikke, så lenge konservative muslimske menn er i mindretall, men hva om de blir mange nok? Hva om de setter makt bak sine krav om kvinners tilbaketrekning ved hjelp av demokratiske virkemidler, godt hjulpet av bakstreverske og erkekonservative etnisk norske menn som også mener at kvinners rettmessige plass er hjemme på sitt eget kjøkken? I England finnes det nå en rekke store bydeler – og også enkelte byer – som er dominert av muslimer. Fra noen av disse er det kommet forslag om lokalt styre, tuftet på sharia. Begrunnelsen er tilforlatelig nok; det er likevel bare muslimer som bor der, underforstått at muslimer foretrekker sharia, dersom de får velge fritt. Det vil imidlertid innebære at kvinner samtidig blir redusert til annenrangs borgere, uten selvstendig råderett over seg selv og sin egen fremtid. Ibsens ”Et dukkehjem” vil derimot kunne få en ny (om enn noe uventet) aktualitet.

Britiske muslimer har heldigvis (foreløpig) ikke vunnet frem med sin drøm om et islamsk rike på britisk jord. Ingenting tyder imidlertid på at de vil legge drømmen på hylla, de vil bare fortsette å påvirke/presse på og vente til tiden er moden. Det viktigste for oss, her i Norge, er at det som skjer i Storbritannia også er sannsynlig at vil kunne hende her. Dette fordi Storbritannia står oss mye nærmere kulturelt sett enn f eks Iran. Det nærmest usannsynlige og utenkelige, kan derfor bli en realitet. Bortsett fra offentlige myndigheters (naive og misforståtte) tilpasning til muslimsk livsførsel, har vi (ennå) ikke merket annet til muslimsk samfunnspåvirkning enn forslag/krav om egne skoler og aldershjem for muslimer samt egne kvinnedrosjer. Konservative muslimske menn vil blant annet ikke la seg pleie av kvinner, som i Norge utgjør grunnstammen av sykehjemsansatte. Ved å gi etter for kravet om at muslimske menn kun skal bli pleiet av menn, nedvurderes samtidig norske kvinners posisjon som likestilte borgere. Det blir som å gå minst 150 år tilbake i tiden, den gang kvinners yrkesdeltakelse ble sett ned på av de bemidlede klasser. I så fall vil kanskje også Camilla Colletts ”Amtmandens døtre” få ny aktualitet?

Dersom noen innbiller seg at et forbud mot hijab, burka og/eller niqab er tilstrekkelig for å stanse den islamske samfunnspåvirkningen, må de tro om igjen. Generelle forbud skaper som regel flere problemer enn de løser. Og holdninger forsvinner ikke med klesplaggene. Derimot forsterkes trassen, mistilliten og kanskje også hatet. Men norske myndigheter kan forlange at f eks moskeer blir underlagt samme krav til likestilling mellom kjønnene som Den norske kirke (krav om kvinnelige imamer, forbud mot kjønnssegregering i bønnerommet) og at skolen (det gjelder også eventuelle muslimskoler) står på kjønnsblandet undervisning og ikke gir etter for press fra muslimske foreldre. Enn videre at det ikke blir gjort særlige tilpasninger på norske sykehus og alderhjem til muslimske menns reaksjonære kvinnesyn. Det vil ikke være mer respektløst overfor dem enn det motsatte vil være overfor de kvinnelige ansatte. Likestillingsloven bør i så måte stå himmelhøyt hevet over muslimske menns ringeakt for kvinners samfunnsinnsats.

Den alminneligste for menneskelig samvær er (historisk sett) ikke fred og fordragelighet, men konflikt og krig. Det er ikke lenger enn tre generasjoner at også fredelige Norge var okkupert av en krigsmakt. I nyere tid har vi sett Jugoslavia gå i oppløsning og blitt sønderrevet av etniske konflikter, basert på religiøs tilhørighet; kristne mot muslimer. Og Storbritannia har langt fra lagt konflikten i Nord-Irland (katolikker mot protestanter) bak seg, selv om det ikke lenger skrives så mye om den i norske aviser. Belfast er stykket opp i henholdsvis katolsk dominerte og protestantiske boområder, skilt fra hverandre med høye murer toppet med piggtråd. Teoretisk sett kan det derfor også oppstå en konflikt mellom etniske eller religiøse grupper i Norge, dersom motsetningene mellom dem blir store nok.

Dette siste er forhåpentligvis et skrekkscenario som aldri vil komme til virkelighet. Det er imidlertid en vekker med tanke på at vårt demokratiske og likestilte samfunnssystem for tiden er satt under press. Ikke utenfra, men innenfra. Fra menn som ikke aksepterer kvinner som likeverdige med seg selv. At norske menn (foreløpig) kanskje ikke tar trusselen så tungt får så være, men vi, som kvinner, kan vi virkelig ta sjansen på å la være?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende