Etter dagens ordning kan en uføretrygdet tjene ca kr 75.000,- (1 G) i tillegg til uføretrygden. Det tilsvarer en heltidslønn (i en ikke alt for godt lønnet jobb) i ca 4 måneder eller 8 måneders deltid. Regjeringen har imidlertid fremmet forslag om en endring, som – hvis den går igjennom, hvilket alt tyder på at det vil gjøre – vil redusere dette beløpet til kr 15.000,- pr år, det samme som statspensjonistene kan tjene, dersom de går av ved fylte 62 år.

 

Tanken bak dette forslaget er mest sannsynlig den å stille de samme ”krav” til uføre som til statlige tidligpensjonister: Det er greit at dere er trette og slitne og ikke makter å jobbe. Men, da makter dere heller ikke å jobbe stort på fritiden. Dere får bruke resten av livet til å nytte deres otium, etter beste økonomiske evne. Og det er vel, etter manges mening, i grunnen ikke et altfor urimelig krav. Spørsmålet er imidlertid hva uføretrygdete er mest tjent med.

 

Vi har vel alle hørt eller lest om uføretrygdete som jobber (svart) som om de skulle være fullt ut arbeidsdyktige, og vi setter rimeligvis et stort spørsmålstegn ved det, det er jo tross alt fellesskapets penger de forsyner seg av. Og når de kan jobbe såpass mye (svart), hvorfor ikke bare få seg en ærlig hvit jobb? Ordet ”snylter” ligger allerede på lur.

 

I så måte må det tydeligvis være (stor) forskjell på uføretrygdete. Mange makter ikke å jobbe i det hele tatt. I så måte spiller størrelsen på det beløpet man har lov til å tjene ved siden av uføretrygden ingen reell rolle. Disse vil være langt mer interessert i en økning av selve uføretrygden, slik at de skal kunne overleve best mulig økonomisk sett. De har heller ingen forståelse for at man skal kunne tjene bortimot 100.000,- i året i tillegg til trygden og likevel anse seg selv for å være ufør.

 

Sett fra samfunnets side bør det aldri bli mer lukrativt å gå på trygd enn å jobbe. Derfor bør uføretrygden holdes på et nivå som tilsvarer litt under lovpålagt minstelønn. Merutgifter som følge av uførheten (medisiner, hjelpemidler, tilpasset bolig) får heller komme som tillegg etter behovsprøving. Dette for at ikke minstelønnsansatte skal bli fristet til å trakte etter en ”karriere” som uføretrygdet i stedet for minstelønnsansatt. (Jeg at vet det generelt sett ikke er lett å bli uføretrygdet i dagens Norge, men jeg hadde ikke tenkt å ta den debatten her).

 

Når det gjelder de som er friske nok til å tjene 1 G pr år (eller mer), bør de selvfølgelig oppfordres til det, men beløpet de tjener (utover kr 15.000,-) bør like selvfølgelig gå til avkortning i uføretrygden, likevel slik at man beholder alt overskudd selv. I praksis vil man da ikke være ufør, men frisk – hvilket bør være målsettingen både for samfunnet og individet. Det bør imidlertid være enkelt og problemfritt å falle tilbake på uføretrygden, dersom det viser seg at helsa likevel ikke holder i lengden. Ofte har uføre gode, mindre gode og dårlige perioder. De gode periodene bør kunne utnyttes til å tjene egne penger, uten at man skal bli straffet for det, når de dårlige periodene inntreffer.

 

Spørsmålet er imidlertid om slike arbeidsgivere i det hele tatt finnes i et arbeidsmarked som setter lønnsomhet og effektivitet foran det noe forslitte slagordet ”arbeid for alle”. Her bør imidlertid Staten gå foran med et godt eksempel, ved å tilby uføretrygdete mulighet for fleksibelt arbeid – ikke bare i vernede bedrifter der sysselsetting er selve formålet, men ved alle offentlige virksomheter, på lik linje med ordinære arbeidstakere. Hva med å begynne med statsministerens eget kontor?

 

 

 

 

 

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10019757

Tips oss hvis dette innlegget er upassende