Etter dagens ordning kan en uføretrygdet tjene ca kr 75.000,- (1 G) i tillegg til uføretrygden. Det tilsvarer en heltidslønn (i en ikke alt for godt lønnet jobb) i ca 4 måneder eller 8 måneders deltid. Regjeringen har imidlertid fremmet forslag om en endring, som – hvis den går igjennom, hvilket alt tyder på at det vil gjøre – vil redusere dette beløpet til kr 15.000,- pr år, det samme som statspensjonistene kan tjene, dersom de går av ved fylte 62 år.
Tanken bak dette forslaget er mest sannsynlig den å stille de samme ”krav” til uføre som til statlige tidligpensjonister: Det er greit at dere er trette og slitne og ikke makter å jobbe. Men, da makter dere heller ikke å jobbe stort på fritiden. Dere får bruke resten av livet til å nytte deres otium, etter beste økonomiske evne. Og det er vel, etter manges mening, i grunnen ikke et altfor urimelig krav. Spørsmålet er imidlertid hva uføretrygdete er mest tjent med.
Vi har vel alle hørt eller lest om uføretrygdete som jobber (svart) som om de skulle være fullt ut arbeidsdyktige, og vi setter rimeligvis et stort spørsmålstegn ved det, det er jo tross alt fellesskapets penger de forsyner seg av. Og når de kan jobbe såpass mye (svart), hvorfor ikke bare få seg en ærlig hvit jobb? Ordet ”snylter” ligger allerede på lur.
I så måte må det tydeligvis være (stor) forskjell på uføretrygdete. Mange makter ikke å jobbe i det hele tatt. I så måte spiller størrelsen på det beløpet man har lov til å tjene ved siden av uføretrygden ingen reell rolle. Disse vil være langt mer interessert i en økning av selve uføretrygden, slik at de skal kunne overleve best mulig økonomisk sett. De har heller ingen forståelse for at man skal kunne tjene bortimot 100.000,- i året i tillegg til trygden og likevel anse seg selv for å være ufør.
Sett fra samfunnets side bør det aldri bli mer lukrativt å gå på trygd enn å jobbe. Derfor bør uføretrygden holdes på et nivå som tilsvarer litt under lovpålagt minstelønn. Merutgifter som følge av uførheten (medisiner, hjelpemidler, tilpasset bolig) får heller komme som tillegg etter behovsprøving. Dette for at ikke minstelønnsansatte skal bli fristet til å trakte etter en ”karriere” som uføretrygdet i stedet for minstelønnsansatt. (Jeg at vet det generelt sett ikke er lett å bli uføretrygdet i dagens Norge, men jeg hadde ikke tenkt å ta den debatten her).
Når det gjelder de som er friske nok til å tjene 1 G pr år (eller mer), bør de selvfølgelig oppfordres til det, men beløpet de tjener (utover kr 15.000,-) bør like selvfølgelig gå til avkortning i uføretrygden, likevel slik at man beholder alt overskudd selv. I praksis vil man da ikke være ufør, men frisk – hvilket bør være målsettingen både for samfunnet og individet. Det bør imidlertid være enkelt og problemfritt å falle tilbake på uføretrygden, dersom det viser seg at helsa likevel ikke holder i lengden. Ofte har uføre gode, mindre gode og dårlige perioder. De gode periodene bør kunne utnyttes til å tjene egne penger, uten at man skal bli straffet for det, når de dårlige periodene inntreffer.
Spørsmålet er imidlertid om slike arbeidsgivere i det hele tatt finnes i et arbeidsmarked som setter lønnsomhet og effektivitet foran det noe forslitte slagordet ”arbeid for alle”. Her bør imidlertid Staten gå foran med et godt eksempel, ved å tilby uføretrygdete mulighet for fleksibelt arbeid – ikke bare i vernede bedrifter der sysselsetting er selve formålet, men ved alle offentlige virksomheter, på lik linje med ordinære arbeidstakere. Hva med å begynne med statsministerens eget kontor?
9 kommentarer In " Hvor mye bør uføre kunne tjene i tillegg til uføretrygden? "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
november 30th 2010 at 11:00
Ideen er grei den, men i dette regnestykket kreves en “fleksibilitetsfaktor”, som du sier, og den skal arbeidsgiverne bidra med. Hvis dette skal gå rundt så tror jeg ikke vi kommer utenom statstilskudd for de bedriftene som påtar seg oppgaven med å organisere en arbeidsstyrke der flere av de ansatte er på slike tidsubestemte “kommer-og-går-og-kommer-tilbake” – kontrakter. Det kan lett bli liksombedrifter som drives av staten og da er vi bare over på en ny type arbeidsleir light, for å si det brutalt.
MEN, det trenger ikke bli det, f.eks. hvis man begynner der du foreslår
Regnestykket er enkelt nok: Det absolutt billigste er å kaste til dem noen fattige smuler fra de rikes bord og ingenting annet. Det er vel på mange måter slik det fungerer i dag, om enn ikke uttrykt i like spottende ordelag.
Vi kan ikke tvinge private bedrifter til å ta inn uføre uten noen som helst kompensasjon. Det vil måtte føre med seg offentlig støtte til lønn, trensport og tilrettelegging av arbeidsplassen, med andre ord en langt mer kostbar ordning enn vi har pr i dag. Spørsmålet er hva som er viktigst. Er det f eks å få alle uføre ut i arbeid for enhver pris?
Jeg sier vi kan begynne med Statsministerens kontor, fordi jeg selv tror at denne fleksible arbeidsordningen bare er en utopi. Tanken er besnærende – og burde selvfølgelig vært iverksatt av myndighetene, siden de har en formening om at alle skal/bør komme seg ut i arbeid – og at arbeidet skal tilpasses arbeidstakerens arbeidsevne) – men det blir nok ikke gjort. Det blir for kostbart.
Vi kan med andre ord trygt slå fast at alt snikksnakket om et inkluderende arbeidsliv (for alle) bare er noe tøys, noe man bare sier, men ikke har den minste intensjon om å gjøre noe med. På den annen side tåler ikke samfunnet altfor mange mennesker som bare “nyter” og ikke “yter”. Altså må man finne et nivå på stønadsutbetalingene som ikke frister til at de fremstår som et attraktivt alternativ til en eller annen underbetalt jobb. På den annen side bør jo uføre også få sine reelle behov dekket. Vi lever tross alt i et samfunn som kaller seg sivilisert og derfor har et forsett om å ta seg av dem som ikke kan forsørge seg selv.
Dette er ingen enkel problemstilling. Det er flere hensyn å ta. Fra myndighetenes side skal det heller ikke koste noe. Forslaget kommer derfor muligens til å motivere dem som har (en smule) arbeidsevne til å foretrekke å arbeide, fordi det tross alt gir dem mest penger, mens de virkelige uføre fortsetter som pr i dag, dvs på et eksistensminimum, uten tilskudd til ekstrautgifter.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 30th 2010 at 13:57
Jeg synes du velger å ta et veldig viktig poeng ut av innlegget ditt – blir du uføretrygded uten å være syk? Det er det fundamentale faktum i saken og diskusjonen om arbeidsevne må diskuteres ut i fra et faktum at du er syk ellers snakker vi strengt talt om trygdemisbruk – med mindre de er fungsjonshemmede å ungeuføre av den grunn. Saken er grei – er du ung ufør bør du få anledning til å gå ut i jobb dersom du får et tilbud og tjene litt ekstra enn uføre trygd. Dersom du er uføretrygded på grunn av sykdom bør du ikke få tjene penger vedsiden av trygd. Hvorfor du ikke kan tjene penger vedsiden av trygd – selv om du er frisk nok i perioder – er at du lemper på dine rettigheter i arbeidslivet og er villig til å jobbe for en lavere lønn enn en som ikke har trygd. Dette skader arbeidsmarkedet og rettighetene til friske arbidstakere i Norge.
Problemet er at det lønner seg desverre for UØS borgere å jobbe for lav lønn i Norge – fordi de får skattelettelser i Norge som vi nordmenn ikke får. De greier å leve bra i de land de bor i inkl Sverige med lønn og trygd fra Norge med et lavere kostnadsnivå – bedre enn vi som må leve i Norge med lavere lønn og høyere kostnader for å leve i Norge.
Konklusjon : Sosialdumping er eneste grunnen til alle problemene vi har i arbeidslivet i dag og det gjelder like mye misbruk av arbediskraft av syke mennesker som av EØS borgere.
Jeg velger å forholde meg til dem som allerede har uføretrygd pr i dag. Hvorvidt det er med rette eller ikke, eller om langt flere burde fått det, avstår jeg fra å ta opp her, kun fordi det ville føre for langt. Det er komplekse problemstillinger vi her står overfor. I dette innlegget dreier det seg derfor om hvorvidt uføretrygdete bør kunne tjene noe ekstra (og i så fall hvor mye) ved siden av uføretrygden. Eller om vi kanskje skulle se på det økonomiske rundt uføretrygdete med helt andre øyne enn de tradisjonelle; snylter kontra fattigper. (Med dette mener jeg at enkelte alltid vil synes at uføretrygdete får for mye utbetalt, mens andre tilsvarende vil mene at de aldri kan få nok. Samfunnet bør antakelig legge seg på noe midt i mellom disse ytterpunktene).
Enn videre: Kan man tjene (tilstrekkelig) ved siden av uføretrygden, hvor ufør er man så i realiteten?
Du tar opp dette med utenlandske arbeidere i Norge som jobber mye for lite. La meg bare minne om at vi hadde den samme uførediskusjonen lenge før polakkene kom. Dette har ikke noe med sosial dumping av utenlandske arbeidere, men hvorvidt myndighetene mener noe håndfast med sitt (piss)preik om inkluderende arbeidsliv eller ikke. Hvor mange mennesker utplassert på tiltak av NAV finnes f eks i regjeringskontorene? (Altfor mange, vil sikkert noen si. Nå har jeg sagt det, så nå behøver et ikke å bli nevnt flere ganger).
Myndighetene kan ikke bare si at alle andre (private) bedrifter får slå et slag og ta i et tak for å få flere uføretrygdete ut i arbeid. De er nødt til selv å gå foran med et godt eksempel.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 30th 2010 at 19:13
“lovpålagt minstelønn”? Hva er det for noe? Ikke noe vi har i Norge ihvertfall. Minstelønn hører tariffavtalene til, og de er ikke en del av den norske lov – men en avtale.
Forresten så har igrunnen ALLE bedrifter som har inngått IA-avtale en forpliktelse, i form av ett av punktene i avtalen, å øke sysselsettingen for folk med redusert funksjonsevne (for eksempel uføre). Det har de skrevet under på at de skal gjøre – og det bør vi faktisk forvente at de da gjør!
Også tror jeg at for alle de som er blitt tidsbegrensa uføretrygdet så vil det være veldig bra at de kan jobbe det de klarer (inntil lønn på 75 000 da). Med tidsbegrenset uføretrygd så er det jo faktisk meningen at de kanskje en gang skal kunne klare å fungere i en jobb. Om ikke den samme de hadde før så kanskje noe helt annet. Det er sikkert ikke lett å skullee kome tilbake i arbeidslivet etter kanskje 5 år helt borte. Selv om de er uføre så kan man ikke si at de ikke skal eller kan bidra! Og uføretrygd alene er veldig lite å leve av.
Så spørs det da, om arbeidslivet virkelig klarer det denne gangen – å inkludere alle!
Minstelønn vil si et lønnsnivå det vil være ulovlig å bevege seg under i Norge. Selv om jeg skulle inngå en avtale med min filippinske hushjelp om en ukeslønn på 10 kroner og hun var enig i den, vil en slik avtale være ugyldig fordi beløpet er altfor lavt. Altså må det finnes en slags minstelønn, uansett hva man måtte kalle enheten i praksis.
Alle som har inngått en IA-avtale har naturligvis et ansvar. Likevel bør offentlig sektor gå foran med et godt eksempel, i og med at det er myndighetene, eierne av den offentlige sektor, som har initiert avtalen. Og hvis de ikke makter å inkludere uføre i vanlig arbeid, hvordan skal man så forvente at private bedrifter skal gjøre det? De vil jo ikke en gang ha et eksempel til etterfølgelse å måle seg med.
Tidsbegrenset uføretrygd ble avskaffet den 1.3.2010. Nå heter det arbeidsavklaringspenger. Hvorvidt de som går på arbeidsavklaringspenger har rett til å tjene noe ved siden av avklaringspengene, vet jeg ikke. Heller ikke eventuelt hvor mye. Det er under alle omstendigheter meningen at disse som går på arbeidsavklaringspenger skal tilbake til arbeidslivet. Det skal bl a iverksettes arbeidsmarkedstiltak for å klarlegge i hvilken grad/hvor mye de eventuelt kan jobbe.
Uføretrygdet blir man først etter at arbeidsmarkedstiltakene er gjennomført. I løpet av den perioden vil man forhåpentligvis også kunne fastsette en uførhetsgrad. Den vil ikke alltid være 100 eller 50 pst, men et sted i mellom, kanskje ikke lik hver dag, jf dette med gode, mindre gode og dårlige dager. Det beste ville derfor være om vi kunne få til en mer fleksibel holdning til dette med uførhet, slik at man kan jobbe mer, når man er i form til det, og ingenting, når man ikke orker det – uten at det går ut over trygden.
Har man kapasitet til å tjene bortimot 100.000 kroner pr år er man ikke 100 pst ufør. Og bør heller ikke kunne heve full uførepensjon. Da får man i så fall avstå fra å jobbe. Det er kanskje dette (lille) presset som skal til for å faktisk lokke en del mennesker til å jobbe. Det blir litt kjedelig å gjøre ingenting, men man gidder heller ikke å jobbe “gratis”. Arbeid for trygd er bare tøys. I så fall anses heller ikke arbeid i seg selv som et gode.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 24th 2011 at 09:29
I dag ligger gjennomsnittslønnen på ca 400. 000 pr år i Norge.
Det betyr at det er like mange som tjener mindre som mer enn dette beløpet.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 24th 2011 at 09:35
En som går på uføretrygd p.g.a sykdom bør minst ha 300.000 pr år. Vil den da klare å jobbe ved siden av. Bør den få lov til å tjene opptil 100.000
Med en slik uførepensjonspolitikk vil vi komme til å få en eksplosjon i antall uføretrygdkandidater. Det bør ikke bli slik at drømmen er å bli uføretrygdet, for da vil man tjene mer enn i den lavtlønte kjedelige fillejobben man har pr i dag. Det bør alltid være slik at det lønner seg å jobbe, fremfor å gå på trygd.
Det man kan gjøre for å hjelpe uføretrygdete som sliter med helseproblemer, er å finansiere medisiner, behandling og diverse hjelpemidler som kan være til praktisk hjelp. Det vil måtte være en individuell vurdering, men likevel slik at den ikke er attraktiv for en som tror at det bare er å bli uføretrygdet dersom man ikke lenger gidder å jobbe.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 24th 2011 at 09:37
Hvis en klarer å få uføtrygd uten å være syk. får det være Staten sitt problem.
Et problem Staten vil løse ved å redusere trygdebeløpet enda mer.
Nå er det (heldigvis) ikke slik at det bare er å bli uføretrygdet, dersom man ønsker det. Så enkelt er det ikke, selv om det varierer fra kommune til kommune hvor “enkelt” det er. Det er også kjønnsforskjeller. Menn får lettere tilstått trygd enn kvinner. Og ikke-vestlige innvandrere synes å havne på trygd fortest av all. Jf Brochmann-utvalget.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 24th 2011 at 11:31
Det virker som om at et ikke er lovlig å tjene mer enn 1G dersom man er uføretrygdet. Dette er jo ikke helt riktig.
Man kan, i løpet av ett år, tjene mer, men blir da skattet for beløpet som overskrider 1G. Man blir vel trukket i trygd tilsvarende inntekten over 1G også, ettersom jeg har forstått. Men det er vel strengt tatt ikke ulovlig å tjene mer?
Hittil har man kunnet tjene kr 75.000,- pr år uten at det er kommet til avkortning i trygden. Det er dette beløpet regjeringen (og sikkert de fleste andre partiene også) ønsker å redusere.
Tenkningen bak er vel den at den som har arbeidsevne til å kunne skaffe så mye inntekt pr år, umulig kan være 100 pst ufør. Nå er det jo forskjell på inntekt, men uansett hva man har gjort for å fremskaffe dette beløpet, så skal ikke uføretrygd som sådan kunne overskride et beløp som begynner å ligne en (vanlig) arbeidsinntekt.
Jeg kan ikke si meg uenig i tankegangen. Det må imidlertid gjøres enkelt å kunne gli mellom arbeidsinntekt og trygd, dersom inntekten på grunn av helsetilstanden vil være (svært) variabel.
Man kan selvfølgelig tjene så mye man vil, men da må man skatte av det og tjener man tilstrekkelig mye, kan man ikke heve trygd i tillegg – selv om man helsemessig hadde hatt krav på det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 26th 2011 at 16:10
Jeg er uføretrygdet, og jeg er ikke lat og ønsker å jobbe.
Føler mange mobber oss uføre. Dette innlegget virker provoserende og det virker som at blogg skriveren her tror det er en drøm å gå på uføretrygd, blogger skrev snyltere: Tusen Takk for stigmatiseringen, som om ikke det var nok stigmatisering fra før av.
Jeg ble ufør i en alder av 24 på 90 tallet. Gjentatte ganger fikk jeg spørsmål fra uvitende. Hvorfor er du på uføretrygd? Hvorfor gidder du ikke jobbe, du er jo så ung?
Pga at jeg hadde store nerve problemer fikk jeg uføretrygd, gjentatte ganger i jobb fungerte jeg ikke pga for store problemer i nervene.
Den som gjorde dette mot meg den gangen burde ha et spark i baken. Ingen drømmer om å bli Trygdet vel? Nå fungerer jeg helt fint og har ingen nerve problemer allikevel må jeg akseptere at jeg har uføretrygden min, sier jeg den opp kan jeg miste hus og inntekt.
Nå jobber jeg litt, jeg jobber ikke svart. Jeg snakker om jobb 2 dager i uken. Så nå vil regjeringen fjerne at vi tjener mer en 1G.
Ligger vel på ca 75 eller 77:000 kr man har lov å tjene utenom trygden.
Det betyr at jeg ikke skal få muligheten å komme meg ut i arbeid og prøve å jobbe som alle andre. Mens andre har hus til 2 millioner, biler og pen hage ligger jeg på et nivå som gud seg forby virker snyltende for stakkars andre. 100:000 kr er ikke mye.
Tjener ca 100:000 i året, det er lite. Dessuten så er jeg singel, ingen kone og ingen barn. Heller ingen bil, har ikke råd til det. Skulle kjøre opp da jeg var 18 men det ble aldri noe av det. Utgifter, utgifter og nye utgifter.
SHMIL avgifter, husleie, strøm.. aner trådstarter overhode hva en Trygdesnylter er? Er jeg en Trygdesnylter?
Men det at folk sier at vi tjener så inni helvete godt er bare tøv. Jeg ønsker å leve livet å komme meg videre ikke få kjepper i hjulene å tjene mindre pga at en idiot på tinget tror vi lever luksus livet via TRYGD?
Nå skal jeg faktisk ikke få lov å tjene mer en 30.000 og faktisk gå ned i uførepensjon. Helt idiotisk, føler meg krenket og mobbet. Er man ufør så er man faktisk ingen snylter.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 15th 2011 at 10:29
hei. jeg ble ufør pga min astma. var for mye syk. jeg har også vært i en ulykke som gjorde meg ufør. jeg jobber når jeg orker. jeg har en arbeidsgiver som lar meg bestemme når jeg vil jobbe. vinteren er vanskelig pga leddgikta men sommerne klarer jeg mer. det de ikke tenker på er at det er veldig viktig for oss å være sosialisert. hvis ikke så er vi innestengt og da kommer deprisjoner. jeg er mer lykkelig når jeg kan jobbe. selv om det bare er 1G. jeg var så uheldig at jeg havna på atføring i 5 år før jeg fikk uføretrygd. de betaler meg uføretrygd etter hva jeg fikk i den tiden. det er ganske lite i forhold til hva jeg tjente. jeg har en bra utdannelse men kan ikke bruke den for ingen vil ansette meg på 1G. hvis de setter ned satsen på 1G så må jeg leve på sosialen for å klare meg. nå klarer jeg meg selv. har til og med råd til å ta meg en liten ferie som du ikke kan hvis du kun lever på minstepensjon. jeg betaler skatt for disse pengene. blir jeg sykemeld så får jeg ikke sykepenger. så da ser jeg ingen problem i dette. både leger og terapauter ser stor forskjell på de som jobber litt og de som bare sitter hjemme selv om de hadde klart og jobbet litt. jeg har ikke bedt om å være syk eller skade meg. jeg elsket å jobbe. hadde to jobber da jeg var frisk. de to dagene i uka jeg jobber gjør at jeg ikke blir gal i hodet. det er noe jeg syns de skal tenke på. ta fra oss retten til å leve litt normalt så er det mange som må ha hjelp og det koster mer enn at vi jobber litt og betaler faktisk skatt
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende