svenske

Rettere sagt: Jeg er ikke svensk, men jeg blir sjøsyk av å lese svensk. Det er så mange tødler som hopper og spretter på de merkeligste steder – det kan da vel ikke være så vanskelig å lage et skriftspråk som står stille? For ikke å snakke om alle de ubegripelige småordene som gjør svensk like uforståelig som nynorsk.

Da foretrekker jeg heller engelsk. Og jeg tøver ikke. Jeg tilhører nemlig den gruppen av mennesker som trodde at ”kvisleis” var gangbar nynorsk og ikke skjønte at det var et tulleord før jeg fikk på pukkelen av nynorsklæreren for å kødde med språket. ”Kvisleis” høres nynorsk ut – det holder i massevis for meg. Jeg vet til og med hva ordet betyr. Da var det verre med frimerket jeg kjøpte på Posten her for leden: ”Verda”. Har de begynt med norske stedsnavn på Posten? Hvor ligger Verda? Heter det ikke Verdal? Det gikk et stykke tid før jeg skjønte at brevet skulle ut i den store verden og at ”Verda” var Postens måte å gjøre dette bekjent for resten av verden. Neste gang skal jeg passe på å få frimerker merket ”Verden”, slik jeg alltid sjekker at frimerker som skal brukes innenlands er merket ”Norge”. Det er her jeg bor. Ikke i Noreg.

Både nynorsk og svensk fungerer dårlig som skriftspråk for en som ikke er født inn i det og på den måten er blitt flasket opp med sære ord og rare uttrykk. Da er det annerledes med dansk skriftspråk. Det er en fryd å lese, spekket som det er med ord og uttrykk som samnorsken har lykkes i å fortrenge fra norsk bokmål – i den grad at man ofte må ty til engelsk for å få uttrykt hva man egentlig mener på norsk. Bare synd at det nesten er kul umulig å skjønne hva en danske sier. Dersom de ikke snakker et velartikulert og sobert dansk riksmål, kunne de like gjerne ha snakket tysk for meg. Mangelen på musikk i språket er den samme. Tysk har imidlertid den fordel at man lystrer orde nærmest som en ren refleks, selv uten å kunne ett eneste ord tysk.

Annerledes med norsk og svensk. Det er musikk i begge språk. Det hører man tydelig når man har vært omgitt av dansker og dansk hele sommerferien og tar fergen mellom Helsingør og Helsingborg som et lite pustehull før den lange veien hjem gjennom Sverige. Når damen i høytaleren snakker er det umiddelbart umulig å avgjøre hvorvidt hun ”synger” på svensk eller norsk. Det høres kliss likt ut. I hvert fall i mine ører. Jeg vet, intellektuelt sett, at hun snakker svensk, men jeg kan ikke høre det. Dansker gir jo også uttrykk for at de har vanskelig for å høre forskjellen på norsk og svensk.

Dem om det. For øvrig har jeg alltid stusset på hvorfor man snakker om dansker, svensker og nordmenn. Hvor er det blitt av norske kvinner? For ikke å snakke om representanter for kvinnebevegelsen, som for lengst burde ha anmeldt ordet, brukt som fellesbetegnelse på hunkjønn og hankjønn, for brudd på likestillingsloven. Jeg skal gå med på at det blir en smule tungvint å snakke om nordkvinner og nordmenn, alternativt norske menn og kvinner – at vi trenger en fellesbetegnelse. Her bør vi imidlertid følge den skandinaviske linje og bruke ”norsker”. Svensker, dansker og norsker. På begge målformer, både norsk og nynorsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende