nei takkAtomkraftdramatikken i Japan har på nytt skapt aktualiteten i debatten om for eller i mot atomkraft. Eller kjernekraft som det nå kalles, et ord som bringer assosiasjoner om høyteknologi og fremtid, i stedet for det langt mer belastete atomkraft, som bare gir assosiasjoner til bomber, Hiroshima, død og fordervelse. Men egentlig er det en og samme ting; kjernespaltning.

Vi som var miljøbevisste på 1970-tallet var klinke klare i vår holdning til atomkraft: Nei, takk! Vi mente at ulempene var langt flere enn fordelene. Offisiell norsk politikk har siden henholdt seg til samme vurdering. Det finnes heller ingen atomkraftverk på norsk jord.

Norge er imidlertid i en særstilling når det f eks gjelder vannkraft. Derfor stiller vi kanskje også i en helt annen liga enn de land som har et mer skrikende behov for billig kraft. For kjernekraft er faktisk relativt billig å produsere, hvilket også er den eneste fordelen med den. Man bør likevel spørre seg om kostnadene i det lange løp vil bli høyere ved bruk av atomkraft enn uten.

Atomkraft har nemlig to store ulemper. Det gjelder avfallshåndteringen samt konsekvensene ved alvorlige ulykker og sabotasje. Hva som kan skje ved alvorlige ulykker ser vi i Japan i dag. Man kan selvfølgelig innvende at japanerne har vært maksimalt uheldige, normalt vil ikke en atomkraftulykke få like store konsekvenser. Til dette er å si; når man leker med ilden i et jordskjelvområde, må man også regne med å kunne bli brent.

Avfallet ved atomkraftverkene er radioaktivt. Det vil det også være i de nærmeste hundrevis av år, anslagsvis 700 år for fisjonsproduktene og 1000.000 år for tungmetallene. Avfallet må altså lagres på et sted hvor det ikke vil kunne være til skade for mennesker og miljøet, ikke bare for kommende generasjoner, men i uoverskuelig fremtid. På 1970-tallet fabulerte man om å begrave avfallet i nedlagte saltgruver. Nå vet de fleste bare at avfallet blir oppbevart enten under eller på bakkenivå samt at de færreste er interessert i å ha det lagret i sin egen umiddelbare nærhet.

Det er mulig at det ikke kunngjøres høyt og tydelig hvor avfallet befinner seg, fordi det kan brukes til å lage såkalte skitne atombomber, noe man for enhver pris ønsker å unngå. Men med stadig større mengder avfall liggende å slenge rundt omkring, vil det muligens bare være et tidsspørsmål når så skjer. Det vil uansett alltid være noen som er villige til å la seg bestikke. Man kan heller ikke utelukke sabotasje.

Avfallshåndteringen har også en etisk side. Det rike land vil kvitte seg med, står gjerne fattige land rede til å motta, for betaling. Det gjelder ikke bare bilvrak og rustne holker, men også livsfarlig atomavfall. I tillegg til det rent etiske, i hvilken grad kan man stole på det rent sikkerhetsmessige i et gjennomkorrupt uland?

Når det gjelder ulykker kan man ikke regne med at de ikke vil inntreffe. For det vil de, i mer eller mindre alvorlig grad. Den alvorligste hittil, Tsjernobyl-ulykken, antas å ha kostet ca 5.000 mennesker livet, inkludert senvirkninger (økning i antall krefttilfeller) som følge av den radioaktive strålingen. Hvor lenge et område vil være ubeboelig og udyrkbart vil være avhengig av ulykkens omfang. Selv om kjernekrafttilhengerne gjør sitt for å nedtone atomkraftulykken i Japan, blir vitterlig tusenvis av mennesker evakuert, ikke på grunn av jordskjelvet eller den påfølgende tsunamien, men som følge av den radioaktive strålingen fra de skadete atomkraftverkene. Japanerne tilrådes også å ikke spise visse typer matvarer, fordi man har registrert et høyere nivå av radioaktivitet enn vanlig.

Noen ganger er det bedre å være føre var enn klok av skade. Når det gjelder min holdning til atomkraftverk, så velger jeg for en gangs skyld å forholde meg gammeldags og konservativ. Jeg sier atomkraft, nei takk!

 

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10095406

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10095364

Tips oss hvis dette innlegget er upassende