narkoman

 

Like sikkert som våren og sommervarmen melder sin ankomst til Oslo by, dukker også spørsmålet opp om hva i all verden vi skal gjøre med alle byens stebarn; tiggere, prostituerte og narkomane. For det er først nå de blir et synlig problem, når alle byens besteborgere trekker ut til fortauskafeene og vil nyte sitt glass med tørr hvitvin i fred – uten å måtte bli sjenert av innpåslitne negerhorer eller uestetisk og illeluktende boms.

Når det gjelder de to førstnevnte kategoriene, kan man alltids forsøke å løse problemet, rent praktisk, ved å slå ned på utenlandske tiggere og prostituerte. Det er de som utgjør hovedtyngden av markedet, som også mistenkes for å være styrt av profesjonelle og hensynsløse bakmenn. Trafikken vil pågå så lenge det finnes et villig marked og brukbare arbeidsforhold. Selv trussel om fengsling synes ikke å skremme noen vekk, da daglønnen i et norsk fengsel sies å ligge på nivå med en gjennomsnittlig rumensk industriarbeiderlønn. Enn videre er straffene milde. Det må med andre ord ganske andre reaksjoner til, som f eks øyeblikkelig utvisning og kanskje også en langt strengere grensekontroll.

Når det gjelder den siste gruppen, de narkomane, er det ikke så mye snakk om hva vi skal gjøre med – det har samfunnet så allikevel ikke klart å finne ut av i løpet av de førti årene narkotikaproblemet har eksistert – som hvor vi skal gjøre av dem. Siden begynnelsen på 1970-tallet er de gradvis blitt fordrevet fra Slottsparken, øverst i Karl Johans gate, via Egertorget, til nederste del av Karl Johans gate, den såkalte ”Plata”. Men, også her vekker de harme, ikke minst fra bekymrede forretningsdrivende og nervøse kollektivreisende som kvier seg for å stå og vente på bussen, omgitt av uforutsigbare narkomane. De har et poeng.

På den annen side har også narkomane, så fremt de er norske statsborgere, dens selvsamme rett som alle andre til å ferdes hvor de vil i Oslo sentrum, så vel enkeltvis som i grupper. Og lager de verken bråk eller sjenerer andre, bortsett fra ved sin blotte eksistens, synes det temmelig drøyt at de skal måtte tåle å bli kjeppjaget fra sted til sted. Det ville ingen andre grupper av mennesker ha funnet seg i, dersom de opptrådte i flokk, ventende utenfor Oslo S på siste medlem av vennegjengen eller kollegiet. Å avtale å møtes ved ”Tiger’n” er en selvfølge for alle, bortsett fra for narkomane. Da kan man risikere å bli jaget av politiet eller også barske muskuløse menn i uniform fra ett eller annet vaktselskap, som har påtatt seg å ordne opp der lovens lange arm ikke når frem, som f eks inne på Oslo S.

Narkomane kan ikke uttransporteres, slik som utenlandske tiggere og prostituerte kan, i hvert fall i teorien. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, diskuterer hvem som har skylda (samfunnet eller individet), så er de narkomane her. De forsvinner ikke. Og hva verre er; de har de samme demokratiske rettighetene som avholdsfolk, kirkegjengere og andre moralsk uklanderlige mennesker. Inntil man finner vidunderformelen som hindrer nye unge kull av mennesker å falle utenfor, søke mot rusmiljøet i Oslo, i stedet for oppbyggelige ungdomsmiljøer på hjemstedet, kan man like gjerne gi de narkomane et fristed i Oslo by. Et sted i sentrum der de kan samles, uten å bli kjeppjaget, fordi noen misliker synet av for mange forhutlede individer samlet på ett og samme sted. Hvorfor ikke like gjerne gamle ”Plata?” Dette området ligger noenlunde tilbaketrukket både i forhold til forretninger og buss- og trikkeholdeplasser, etter at disse ble flyttet i forbindelse med omleggingen av kollektivtrafikken på Jernbanetorget. Eller, kanskje enda bedre; spør de narkomane selv: ”Hvilket tilholdssted i Oslo sentrum kunne dere tenke dere?”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende