terror i Oslo

Hele Norge synes å være i sjokk. NRK har satt til side alle programmer, nyhetssendingene inkludert, all fokus er rettet mot det som skjedde på Utøya for et par dager siden. Selv de som omkom eller ble sterkt skadet i bombeangrepet mot Regjeringskvartalet synes å komme i annen rekke. For ikke å snakke om stakkars Amy Whinehouse, som aldri fikk grepet om sitt eget liv. Henne er det ingen som minnes, selv ikke sladrepressen, som normalt ville ha gasset seg i detaljene fra hennes karriere som musiker, sanger og stoffmisbruker.

Det er selvsagt forferdelig at så mange ungdommer har mistet livet på en så grusom måte. Det er en tragedie med vidtspennende omfang; foreldre, besteforeldre og venner over hele landet har fått livene sine endret for alltid. Men ubegripelig er det ikke. Norge har for lengst mistet uskylden som fredselskende nasjon. Vi deltar aktivt i konflikter der faren for represalier i form av terrorangrep er overhengende. For å anskueliggjøre det hele kan det nevnes at Norge i sin tid deltok i boikotten av de sovjetiske olympiske leker på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Sovjetunionen trakk seg imidlertid ut, da de (omsider) skjønte hvilken håpløs konflikt de hadde viklet seg inn i. Da fant de vestlige allierte, Norge inkludert, det opportunt å fortsette innblandingen. Senere har de allierte vestmaktene også fått andre (muslimske) land på samvittigheten. Sist Libya. Sånn sett er det ikke spørsmål om hvis, men når Norge blir utsatt for terrorhandlinger.

Jeg var nok ikke alene om å anta at det var en radikal islamistisk Al Quaida-inspirert terroristgruppe, rekruttert internt i Norge eller utenfor landets grenser, som stod bak bombeaksjonen i Regjeringskvartalet. Det var det mest nærliggende å tro. Hendelsene på Utøya samt pågripelsen av en etnisk norsk tilsynelatende alminnelig nordmann endret imidlertid dette bildet radikalt. Fra å være et anslag rettet mot staten Norge, utviklet situasjonen seg til å bli en parallell til amerikanske high school-massakre. Det er en viktig vesensforskjell. I motsetning til anslag utenfra, der vi kan skylde på en ytre fiende (onde muslimer), blir vi ved angrep innenfra nødt til å granske oss selv og vårt eget samfunn.

Enkeltstående galninger kan vi aldri beskytte oss mot. Slike vil samfunnet alltid ha noen av. Norge har heldigvis hittil vært spart for de verste tilfellene, jf amerikanske tilstander. Jeg for min del antar at dette har noe med den norske holdningen til skytevåpen å gjøre. Tilgjengelighet på våpen øker sannsynligheten for at de også vil bli brukt. Våpenmangel bidrar til at situasjonen nødvendigvis må håndteres på en annen måte.

Jeg skal ikke hengi meg til å granske morderens motiver eller hvorvidt han må ha hatt medsammensvorne – rekruttert av en ytterliggående gruppe, hjelp med planlegningen og/eller utførelsen av angrepene – men jeg vil uttrykke lettelse (glede, selv midt oppe i en ufattelig tragisk situasjon) – over at det ikke var en muslimsk terroristgruppe eller enkeltperson som stod bak terrorhandlingene. Det hadde ikke det norske samfunnet tålt, uvante som vi er med å takle det å leve i et multikulturelt samfunn. Slik situasjonen er i dag, har vi bare oss selv å skylde på, dersom det skal jaktes på syndebukker. Dernest har vi nå (smertelig) fått erfare at vold og terrorhandlinger også kan oppstå internt, ikke bare som anslag utenfra. Det bør være et tankekors.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende