Hele den siste uken har nettavisene lukket døra for kommentarer og blogginnlegg. Det har tidvis også skjedd tidligere, når avisartikkelforfatteren (avisen) ikke ønsker diskusjon om emnet. Kan hende er det så enkelt som at avisene er livredde for hvilke reaksjoner som kan komme, at de ikke tør se på trykk hva ”folkedypets røst” måtte mene.

Med dette blir også nettavisene like gørr kjedelige som papiravisene. Det spennende med nettaviser er muligheten for interaktivitet. Der papiravisene fremstår som en serie mer eller mindre belærende monologer – der kun utvalgte politikere, kjendiser og enkelte kulturpersonligheter gis mulighet for å delta – har de mest interessante nettavisene vært åpne for alle, også de som ikke vet å kamuflere budskapet. Jeg sikter til ”folkedypets røst”, stemmen fra de lavere sosiale lag som snakker rett fra levra, uten å skjele til hva som for øyeblikket er politisk mest korrekt å si. Uten disse stemmene fra dypet blir debatten langt mer forutsigbar og kjedelig. Representativ for et levende demokrati er den i hvert fall ikke.

Vi bloggere og nettdebattanter kan saktens holde ut en uke (eller to) uten å få slippe til. Bare det ikke blir en vane, et resultat av massemorderens ugjerninger i Regjeringskvartalet og på Utøya. Folk flest har sikkert også fokus på helt andre ting, enn hva Gud og Hvermansen måtte mene om det som skjedde og hvordan det kunne skje. Det legges imidlertid dermed lokk på en viktig uttrykkskanal (og utluftningskanal) – som etter mitt syn også bør ha berettigelse i et demokrati – som på mange måter nå er blitt lokalisert til Internett.

Verre er det kanskje at NRK, som offentlig kringkaster, også synes å ha glemt hva som ellers skjer rundt i verden – sannsynligvis fordi tragedien hjemme synes så formidabel. Da spiller det mindre rolle at de (vi) som bare har tilgang på NRKs fjernsynskanaler ikke får vite noe som helst om sultkatastrofen som er i ferd med å utspille seg på Afrikas Horn eller at 23 nye sivile er blitt drept i Afghanistan. (Var norske soldater involvert?). Vi må ty til nettet, de av oss som er utstyrt med en netthendt liten pc og mobilt bredbånd eller smarttelefon. (Det er tross alt fremdeles ferietid).

Nå er det ingen nyhet at NRK forkaster nyheter og faktabasert informasjon fremfor en (patetisk) kamp mot underholdningskanalene, i håp om å tiltrekke seg flest mulig seere. I løpet av de senere årene har selv Dagsrevyen utviklet seg til en slags utvidet ”Norge rundt”. Utenriksstoff blir til nød tilgodesett med et par minutters oppramsing. For mer utdypende informasjon henvises det til NRKs sider på Internett. Det ligger en slags sensur i dette også, for ikke å si forakt for menigmanns mentale evner og nyhetsbehov.

Den demokratiske grunnidé innebærer at alle skal ha like stor rett til å uttrykke seg. Internett er for tiden den arena der dette skjer, i hvert fall i Norge, der praktisk talt alle har tilgang på PC og nettet ikke blir sensurert av offentlige myndigheter. Her skapes også fellesskap (jf det nettinitierte rosetoget i Oslo), ikke bare skittkasting og sjikane. Her har alle muligheter til å delta, selv om de ikke har anledning til å opptre fysisk. Å begrense nettaktiviteten, ved å hindre de tusen stemmer å lyde, vil være det samme som å begrense enkeltindividers mulighet til å delta i politikk og samfunnsliv. Dersom man ønsker aktivitet og samfunnsengasjement, må man også legge praktisk til rette for det. I dagens Norge vil den naturlige arena være Internett. La oss derfor holde denne kanalen åpen, ikke begrenset eller sensurert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flere avisoppslag har beskrevet terroranslaget fredag den 22.7.2011 som et angrep på Norge. Med fare for å virke som en flisespikker når det er større ting som gjelder, vil jeg likevel driste meg til å påstå at dette er feil. Det var ikke noe angrep på Norge, men et særs alvorlig misbruk av en av de viktigste norske kjerneverdier; ytringsfriheten.

Et angrep på Norge må nødvendigvis komme utenfra, selv om angrepet foregår på norsk jord. Hadde en utenlandsk terroristgruppe stått bak angrepet på Regjeringskvartalet og Utøya, hadde det vært et angrep utenfra. Når det er en av oss – uavhengig av religiøs og kulturell identitet – vil det være snakk om en mer eller mindre velfundert ytring. I fredagens tilfelle kan man sågar snakke om misbruk av

Fordelen ved angrep utenfra er at det er lettere å plassere skyld, enklere å lokalisere et felles hat og rop på hevn. Ulempen ved denne form for misbruk av ytringsfriheten er at vi blir noe rådville med hensyn til hvor skylden skal plasseres. Det føles utilstrekkelig å utpeke den ene gjerningsmannen som syndebukk og ferdig med det. Tragediens omfang krever noe mer. Enn videre – i hvilken grad er vi selv delaktige i at et individ kan falle så til de grader gjennom at vedkommende utvikler seg til en tilsynelatende iskald massemorder av det omfang vi nå har sett?

Enkelte har allerede tatt til orde for mer overvåkning og å stramme inn ytringsfriheten, blant annet på nettet. Jeg vil hevde at det er feil vei å gå. Det vil være det samme som å feie problemstillingen under teppet. Den blir ikke borte, selv om vi ikke kan se den. Vi som har fulgt med i nettdebatter (og blogger) de siste årene vet at denne er langt friskere i tonen og mer direkte enn den debatten som foregår i papiravisene og på TV – og derved mer representativ for ”folkedypets røst” enn de mer pyntelige avisinnleggene. Jeg har skrevet en del om dette i boken ”Blogghore! Ett år på VG Blogg med Deathdealer”. (http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5811718&rom=MP). Blant annet har jeg dokumentert en del av hetsen mot innvandrere (især muslimer).

I stedet for å prøve å kvele nettdebatten, burde man heller synliggjøre den, slik at så mange som mulig (politikere, sosiologer, andre interesserte) med egne øyne kan se hvilke tanker og meninger som rører seg ”der ute”. Slik vil man også lettere kunne få bedre innsikt i hvilke holdninger (fordommer) man skal kjempe i mot og hvordan disse eventuelt skal imøtegås (nedkjempes). Slik jeg ser det, er det aldri noe galt i ytringen i seg selv. Man må gjerne mene at enkeltpersoner eller grupper av individer ikke har livets rett. Det er selve handlingen (avlive uønskede individer) som vil være kritikkverdig (ulovlig). For å kunne hindre slike ugjerninger, må man imidlertid ha kjennskap til miljøene der slike ideer rører seg. Det får man aller enklest ved å la alle få lov ytre seg fritt, fremfor å sette i verk streng sensur i forsøk på å kneble en vanligvis fruktbar og lærerik nettdebatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Terroranslaget fredag den 22. juli 2011 har naturlig nok satt en kraftig støkk i den norske befolkning. Som vanlig i krisesituasjoner føler folk flest behov for å samles og å snakke ut om de traumatiske opplevelsene, hva enten de er selvopplevd eller ikke. Da omfanget av tragedien gikk opp for det offisielle Norge, valgte de Oslo domkirke som arena for å uttrykke sine følelser og samhørighet med det norske folk. Med denne handlingen ekskluderte de samtidig meg; en ikke-kristen andre generasjons innvandrer.

Er jeg virkelig alene om å føle det slik?

Jeg har gjennom årenes løp (motvillig) deltatt i flere kristne begravelser. Jeg innser at det i en slik situasjon ikke handler om meg, men om den avdødes eller de etterlattes ønske. Derfor har jeg lukket ørene for prestens visvas og gjort mitt beste for å prøve å gjøre gode miner til slett spill. Hvor mange, de etterlatte inkludert, gjør det samme? Den norske kirke har ikke lenger monopol på ”menigheten”. I løpet av de senere årene er Norge blitt et multireligiøst land. Islam er f eks Norges nest største religion. Enn videre vokser også flokken av hedninger og ateister, slike som har evnet å ta inn over seg at det jordiske livet er det eneste vi har og at det er fånyttes å påkalle en gud, hvis veier er så uransakelige at hun bryr seg katten om noen skarve nordmenn. Blant verdens 6 milliarder mennesker (eller flere) blir de likevel bare som en ørliten fjert i havet.

Ungdommene som var samlet på Utøya var overveiende politisk bevisste. Kanskje de også hadde tatt stilling til – og avstand fra – Den norske kirke? Kanskje var de av den formening at det er riktig å skille stat og kirke, at religion er noe som bør høre privatlivet til og ikke være et offentlig statsanliggende? At ved å foretrekke en luthersk protestantisk statskirke velger man samtidig bort alle andre religiøse og ikke-religiøse livsanskuelser? I en tid som denne, da samhold og fellesskap står på alles agenda, burde man ikke velge en arena som oppleves som inkluderende for alle, hva enten man bekjenner seg til den luthersk protestantiske lære eller ikke?

Som motsetning til den tårevåte forestillingen i Oslo domkirke på søndag kan nevnes markeringen med ett minutts stillhet mandag formiddag og de privat initierte fakkeltog og minnemarkering i Oslo sentrum (samt i flere andre byer rundt om i landet) samme ettermiddag. Ingen av disse markeringene hadde noe religiøst motivert ved seg. Slik bør det også være i et samfunn der flere kulturer og religioner skal leve side om side. Et fellesskap fungerer ikke, dersom noen føler at de faller utenfor. Da oppstår tvert i mot den situasjonen vi akkurat nå av hele vårt hjerte ønsker å forhindre; sosial eksklusjon, med de alvorlige følger det kan få.

I et flerkulturelt samfunn må lista således legges høyere enn i det tradisjonelt religiøst homogene Norge. Skal Kongehuset og statsministeren fremstå som troverdige nasjonale samlingsmerker, må de derfor finne andre måter å uttrykke nasjonal sorg og fellesskap på enn å ty til Oslo domkirke, som mal apropos for tiden ledes av en kontroversiell biskop. De må heve seg over religion og legge andre sekulære verdier til grunn for fellesskapet Norge. Som f eks følgende kjerneverdier; likestilling, trosfrihet, ytringsfrihet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hele Norge synes å være i sjokk. NRK har satt til side alle programmer, nyhetssendingene inkludert, all fokus er rettet mot det som skjedde på Utøya for et par dager siden. Selv de som omkom eller ble sterkt skadet i bombeangrepet mot Regjeringskvartalet synes å komme i annen rekke. For ikke å snakke om stakkars Amy Whinehouse, som aldri fikk grepet om sitt eget liv. Henne er det ingen som minnes, selv ikke sladrepressen, som normalt ville ha gasset seg i detaljene fra hennes karriere som musiker, sanger og stoffmisbruker.

Det er selvsagt forferdelig at så mange ungdommer har mistet livet på en så grusom måte. Det er en tragedie med vidtspennende omfang; foreldre, besteforeldre og venner over hele landet har fått livene sine endret for alltid. Men ubegripelig er det ikke. Norge har for lengst mistet uskylden som fredselskende nasjon. Vi deltar aktivt i konflikter der faren for represalier i form av terrorangrep er overhengende. For å anskueliggjøre det hele kan det nevnes at Norge i sin tid deltok i boikotten av de sovjetiske olympiske leker på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Sovjetunionen trakk seg imidlertid ut, da de (omsider) skjønte hvilken håpløs konflikt de hadde viklet seg inn i. Da fant de vestlige allierte, Norge inkludert, det opportunt å fortsette innblandingen. Senere har de allierte vestmaktene også fått andre (muslimske) land på samvittigheten. Sist Libya. Sånn sett er det ikke spørsmål om hvis, men når Norge blir utsatt for terrorhandlinger.

Jeg var nok ikke alene om å anta at det var en radikal islamistisk Al Quaida-inspirert terroristgruppe, rekruttert internt i Norge eller utenfor landets grenser, som stod bak bombeaksjonen i Regjeringskvartalet. Det var det mest nærliggende å tro. Hendelsene på Utøya samt pågripelsen av en etnisk norsk tilsynelatende alminnelig nordmann endret imidlertid dette bildet radikalt. Fra å være et anslag rettet mot staten Norge, utviklet situasjonen seg til å bli en parallell til amerikanske high school-massakre. Det er en viktig vesensforskjell. I motsetning til anslag utenfra, der vi kan skylde på en ytre fiende (onde muslimer), blir vi ved angrep innenfra nødt til å granske oss selv og vårt eget samfunn.

Enkeltstående galninger kan vi aldri beskytte oss mot. Slike vil samfunnet alltid ha noen av. Norge har heldigvis hittil vært spart for de verste tilfellene, jf amerikanske tilstander. Jeg for min del antar at dette har noe med den norske holdningen til skytevåpen å gjøre. Tilgjengelighet på våpen øker sannsynligheten for at de også vil bli brukt. Våpenmangel bidrar til at situasjonen nødvendigvis må håndteres på en annen måte.

Jeg skal ikke hengi meg til å granske morderens motiver eller hvorvidt han må ha hatt medsammensvorne – rekruttert av en ytterliggående gruppe, hjelp med planlegningen og/eller utførelsen av angrepene – men jeg vil uttrykke lettelse (glede, selv midt oppe i en ufattelig tragisk situasjon) – over at det ikke var en muslimsk terroristgruppe eller enkeltperson som stod bak terrorhandlingene. Det hadde ikke det norske samfunnet tålt, uvante som vi er med å takle det å leve i et multikulturelt samfunn. Slik situasjonen er i dag, har vi bare oss selv å skylde på, dersom det skal jaktes på syndebukker. Dernest har vi nå (smertelig) fått erfare at vold og terrorhandlinger også kan oppstå internt, ikke bare som anslag utenfra. Det bør være et tankekors.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg blir like irritert hver gang menn som Jan Otto Johansen (Les mer her: http://bit.ly/dZL4wW) uttrykker sin bekymring for et iskaldt og umenneskelig sorteringssamfunn forårsaket av kvinner som meg – gravide i risikogruppen og tvunget til å ta et valg vi kanskje ikke ville ha tatt, dersom samfunnet hadde vært mer inkluderende og bedre tilrettelagt for alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne. I så måte er det bemerkelsesverdig hvordan bekymringen alltid (og uten unntak) gjelder dem som ennå ikke er født, aldri dem som lever sine liv på siden av samfunnet fordi ingen har bruk for deres ”spesielle evner” og ”unike personlighet”.

Hadde Jan Otto Johansen vært et foster under utvikling i dagens Norge, ville hans mor sannsynligvis valgt å beholde ham. Dette fordi det ikke lenger er forbundet med noen skam å få barn utenfor ekteskap. Gode stønadsordninger gjør at det heller ikke er noe økonomisk problem. Og med full barnehagedekning fra fylte ett år blir ikke norske kvinner nødt til å velge mellom barn og karriere; vi kan takke ja til begge deler.

Når det gjelder barn som ”ikke er som alle andre” er samfunnet derimot ikke kommet like langt. Når jeg som vordende mor velger å avbryte et svangerskap der barnet vil bli født med en funksjonshemming, er det ikke på grunn av min iskalde innstilling til menneskeverdet, men en bunnløs sorg og fortvilelse over å måtte innse at jeg selv nok ikke vil strekke til, at jeg ikke har den fornødne styrke til å kjempe mot NAV og skolen for å få iverksatt de hjelpetiltak et funksjonshemmet barn har et lovmessig krav på, men som likevel ikke blir gjennomført på grunn av skrantende bydelsøkonomi. At jeg ikke orker å se mitt barn som såkalt integrert i en vanlig klasse der det likevel blir utelatt fra fellesskapet eller de senere konsekvente avslagene på jobbsøknadene fordi funksjonshemmede sjelden eller aldri passer inn.

En fostervannsprøve må tas etter uke 15, det vil si etter at fristen for selvbestemt abort er gått ut. En abort eventuelt enda et par uker senere, tidligst i uke 18, når resultatene av fostervannsprøven foreligger. For hver uke som går blir belastningen på den gravide kvinnen stadig større, særlig når hun har kjent liv ved at fosteret beveger seg. En fostervannsprøve er heller ikke risikofri, det foreligger en liten abortmulighet som følge av inngrepet. En kvinne som får tatt en fostervannsprøve har derfor høyst sannsynlig allerede gjort sitt valg. Hun venter ikke med dette til resultatet av fostervannsprøven foreligger. Tidlig ultralyd kan derfor spare henne for noe av belastningen, ved at abortinngrepet blir foretatt så tidlig som mulig.

I stedet for å fordømme kvinner i min situasjon ved å tillegge oss synspunkter vi kanskje slett ikke har, burde Jan Otto Johansen og hans likesinnede heller stige ned fra sine allvitende kjepphøye hester og arbeide for et reelt inkluderende samfunn tilrettelagt for dem som allerede er født. Først når kvinner føler seg tilstrekkelig betrygget om at samfunnet virkelig har plass til alle, vil vi med lettere hjerte kunne bære frem også dem som ikke har like mye “håndbagasje”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den norske velferdsmodellen bygger på prinsippet om at samfunnet (det offentlige) skal ta vare på dem som ikke har tilstrekkelig økonomi til å kunne forsørge seg selv. I dette ligger utbetaling av alderspensjon til dem som anses for å ha jobbet og slitt lenge nok til å kunne nyte sitt otium og hvile på sine laurbær, arbeidsledighetstrygd til den arbeidsløse (arbeidssøkende), uføretrygd til dem som av medisinske grunner ikke kan arbeide fullt eller delvis og sosialstønad til dem som av sosiale grunner faller utenfor alle gjerder.

I den selvsamme modellen har det imidlertid også utviklet seg et like soleklart prinsipp om at det aldri må lønne seg, økonomisk sett, å gå på trygd fremfor å jobbe. Tjener man f eks betydelige beløp på egen næringsvirksomhet, forfatterskap eller annet, kan man ikke samtidig heve uføretrygd uten at det går på bekostning av andre inntekter. Man må velge; ufør fordi man medisinsk sett må betraktes som arbeidsudyktig eller før (nok) fordi man likevel evner å tjene tilstrekkelig med egne penger til å forsørge seg selv. Også arv og lottogevinster utover et bestemt beløp må i denne sammenheng kunne anses som inntekt.

For en som er ufør i gavnet og ikke bare i navnet virker det derfor noe merkverdig, når man diskuterer hvor meget uføre skal kunne tjene i tillegg til uføretrygden. Er man ikke ufør kun i navnet, dersom en person evner å jobbe fullt i tillegg til trygden? Eller 75pst/50 pst ufør, dersom den reelle arbeidsevnen kan settes til henholdsvis 25 eller 50 pst? Problemet er vel heller at det er svært vanskelig å gradere uførhet matematisk eller strengt skjematisk, fordi det normalt sett ikke er slik en uførhet fungerer. Formen, og dermed arbeidskapasiteten, varierer fra dag til dag. Den ene dagen kan man yte fullt, på linje med friske og oppegående mennesker, de fire neste dagene kanskje tilnærmet ingenting.

Utfordringen må derfor være å finne en arbeidsmåte og et belønningssystem som kan få uføre som makter og/eller ønsker det ut i arbeidslivet på deres egne premisser, ikke etter en på forhånd bestemt, ofte rigid, prosentsats. Ordningen må således være så fleksibel at den tillater den uføre å komme og gå etter eget ønske/behov. Belønningen kan i så måte, i hvert fall i første omgang, begrenses til nytteverdien av positiv kontakt med arbeidslivet og samvær med arbeidskollegaer. Trygden kan (å sikt) erstattes med lønn, dersom lønna er høyere enn trygden. Likevel ikke slik at den uføre får i både pose og sekk; lønn pluss trygd.

Problemet er å finne arbeidsgivere som ønsker eller har reell mulighet til å gå inn på en slik ordning. For det står ikke til å nekte for at arbeidsgivere flest har behov for å få jobben gjort – og helst av en som også har mulighet til å kunne trå til ekstra ved behov, ikke en man aldri kan vite om kommer eller ikke og derfor ikke kan betros viktige arbeidsoppgaver, styrt av knappe tidsfrister. For en arbeidsgiver kan det fort komme til å koste mer enn det smaker. Derfor lar arbeidsgivere flest også være å ansette arbeidstakere som ”lukter” sykefravær og lav arbeidskapasitet.

Sysselsettingstiltakene må derfor være et offentlig ansvar, på samme måte som arbeidsmarkedstiltakene. Det uheldige med de sistnevnte er at de er gjort avhengige av statlige (kommunale) budsjettmidler. Når budsjettet er tomt, stoppes arbeidsmarkedstiltaket umiddelbart opp, uansett om vedkommende trengs eller gjør nytte for seg. Det finnes ikke lønnsmidler og kanskje heller ingen stillingshjemmel i den aktuelle statlige eller kommunale etaten. Vedkommende som går på arbeidsmarkedstiltak må derfor slutte, selv om ingen egentlig ønsker det – og vedkommende gjør en verdifull arbeidsinnsats. Byråkratiet setter som vanlig de mest effektive kjeppene i ethvert hjul som prøver å gå rundt.

Det er ingen grunn til å tro at sysselsettingstiltak for uføretrygdete vil bli noen større suksess, så lenge tenkningen henger fast i bevilgninger, stillingshjemler, årlige budsjettmidler, krav til innsparing og større effektivitet. Selv om funksjonshemmede oppfordres til å søke statlige og kommunale stillinger, skjønner alle som leser stillingsannonsen – vi trenger en medarbeider som elsker å stå på og yte 110 pst – at oppfordringen bare er noe det offentlige har pålagt seg selv å skrive, nærmest sånn for syns eller skams skyld, slik at alle skal se at Staten tar de funksjonshemmede ”på alvor”. Hvor mange funksjonshemmede som virkelig er blitt ansatt i statlig eller kommunal virksomhet de siste 15 årene, hadde vært svært interessant å se. Tall fra SSB viste nylig at 46.000 funksjonshemmede sier de ønsker å jobbe, men blir avspist med trygd.

Den rødgrønne regjeringen ønsker at ”alle skal med”. Svært mange av dem som står utenfor arbeidslivet ønsker også selv å kunne bidra. Men, fordi kravet til økonomisk lønnsomhet og effektivitet styrer og gjennomsyrer hele samfunnet, fra helsevesen og skolevesen til kunst- og kulturliv, blir oppfordringen bare en tom floskel, en klisjé beregnet på 17.maitaler og andre festtaler som ikke har noen politisk betydning. For arbeidslivet kan heller ikke få både i pose og sekk; 100 pst arbeidsdeltakelse og 100 pst effektivitet. Noe må man rett og slett fire på, for at det skal gå i hop.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange har fulgt med i den såkalte Christoffer-saken – der en åtte år gammel gutt ble mishandlet over lengre tid, angivelig av sin stefar, til han til slutt døde av skadene. Stefaren ble tiltalt og dømt mens biologisk mor gikk fri, enda hun umulig kunne ha vært fullstendig uvitende om hva som virkelig foregikk bak husets fire vegger. Nå er det imidlertid tatt ut tiltale også mot henne; passiv medvirkning til mishandling med døden til følge.

Hvorvidt man vil anse Christoffers mamma som skyldig eller ikke, vil sannsynligvis være avhengig av om man betrakter henne som hjelpeløst offer eller et selvstendig individ med egen dømmekraft og tilstrekkelig handleevne. Når det gjelder kvinner er det fremdeles vanligst å dytte henne inn i rollen som offer for menns dominans, maktmisbruk og seksuell utnyttelse. Jf den underlige loven som forbyr menn å kjøpe seksuelle tjenester, men ikke kvinner å selge dem. Hvordan ellers kan man tolke loven – annet enn at kvinner ikke er herre over sin egen seksualitet?

Den samme offermentalitet gjenfinnes i forhold til vold, alkohol- og narkotikamisbruk. Når en kvinne ikke løsriver seg fra en alkoholisert og/eller voldelig mann, men forblir i forholdet, til tross for (felles) barn, er det fordi hun er offer for mannens psykopatiske trekk, trusler eller annet. Enn videre legger også samfunnet ressurser i samlivskurs der familien som helhet skal kunne finne ut av problemene; mannen skal lære å ikke drikke, ikke slå. Kvinner og barn må på sin side lære å tilgi. I så måte blir ofrene på finurlig vis ansvarliggjort for fars misgjerninger. Hvis de av forskjellige grunner velger å avstå fra å tilgi, blir far offer for konas og barnas iskalde skulder.

Dersom Christoffers mamma blir funnet skyldig i passiv medvirkning i mishandling av sønnen, vil det kunne få konsekvenser for andre kvinner med mindreårige barn som heller ikke bryter tvert med en alkoholisert og/eller voldelig ektemann. Det er tilstrekkelig godtgjort at barn tar skade av å vokse opp i alkoholiserte og/eller voldelige hjem, selv om de ikke blir utsatt for direkte fysisk vold. De psykiske skadene kan bli vel så fatale, ved at barna får problemer med å knytte seg til noen eller noe senere i livet og dermed havner utenfor samfunnet og således ”dør” sosialt og økonomisk mange år før de også dør fysisk. Kvinner får i så fall en selvstendig plikt til å komme seg unna en ektefelle som kan være til skade for barna, ellers kan de risikere tiltale for omsorgssvikt. Kanskje er det dette ”dyttet” som må til, for å få kvinner ut av offerrollen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Like sikkert som våren og sommervarmen melder sin ankomst til Oslo by, dukker også spørsmålet opp om hva i all verden vi skal gjøre med alle byens stebarn; tiggere, prostituerte og narkomane. For det er først nå de blir et synlig problem, når alle byens besteborgere trekker ut til fortauskafeene og vil nyte sitt glass med tørr hvitvin i fred – uten å måtte bli sjenert av innpåslitne negerhorer eller uestetisk og illeluktende boms.

Når det gjelder de to førstnevnte kategoriene, kan man alltids forsøke å løse problemet, rent praktisk, ved å slå ned på utenlandske tiggere og prostituerte. Det er de som utgjør hovedtyngden av markedet, som også mistenkes for å være styrt av profesjonelle og hensynsløse bakmenn. Trafikken vil pågå så lenge det finnes et villig marked og brukbare arbeidsforhold. Selv trussel om fengsling synes ikke å skremme noen vekk, da daglønnen i et norsk fengsel sies å ligge på nivå med en gjennomsnittlig rumensk industriarbeiderlønn. Enn videre er straffene milde. Det må med andre ord ganske andre reaksjoner til, som f eks øyeblikkelig utvisning og kanskje også en langt strengere grensekontroll.

Når det gjelder den siste gruppen, de narkomane, er det ikke så mye snakk om hva vi skal gjøre med – det har samfunnet så allikevel ikke klart å finne ut av i løpet av de førti årene narkotikaproblemet har eksistert – som hvor vi skal gjøre av dem. Siden begynnelsen på 1970-tallet er de gradvis blitt fordrevet fra Slottsparken, øverst i Karl Johans gate, via Egertorget, til nederste del av Karl Johans gate, den såkalte ”Plata”. Men, også her vekker de harme, ikke minst fra bekymrede forretningsdrivende og nervøse kollektivreisende som kvier seg for å stå og vente på bussen, omgitt av uforutsigbare narkomane. De har et poeng.

På den annen side har også narkomane, så fremt de er norske statsborgere, dens selvsamme rett som alle andre til å ferdes hvor de vil i Oslo sentrum, så vel enkeltvis som i grupper. Og lager de verken bråk eller sjenerer andre, bortsett fra ved sin blotte eksistens, synes det temmelig drøyt at de skal måtte tåle å bli kjeppjaget fra sted til sted. Det ville ingen andre grupper av mennesker ha funnet seg i, dersom de opptrådte i flokk, ventende utenfor Oslo S på siste medlem av vennegjengen eller kollegiet. Å avtale å møtes ved ”Tiger’n” er en selvfølge for alle, bortsett fra for narkomane. Da kan man risikere å bli jaget av politiet eller også barske muskuløse menn i uniform fra ett eller annet vaktselskap, som har påtatt seg å ordne opp der lovens lange arm ikke når frem, som f eks inne på Oslo S.

Narkomane kan ikke uttransporteres, slik som utenlandske tiggere og prostituerte kan, i hvert fall i teorien. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, diskuterer hvem som har skylda (samfunnet eller individet), så er de narkomane her. De forsvinner ikke. Og hva verre er; de har de samme demokratiske rettighetene som avholdsfolk, kirkegjengere og andre moralsk uklanderlige mennesker. Inntil man finner vidunderformelen som hindrer nye unge kull av mennesker å falle utenfor, søke mot rusmiljøet i Oslo, i stedet for oppbyggelige ungdomsmiljøer på hjemstedet, kan man like gjerne gi de narkomane et fristed i Oslo by. Et sted i sentrum der de kan samles, uten å bli kjeppjaget, fordi noen misliker synet av for mange forhutlede individer samlet på ett og samme sted. Hvorfor ikke like gjerne gamle ”Plata?” Dette området ligger noenlunde tilbaketrukket både i forhold til forretninger og buss- og trikkeholdeplasser, etter at disse ble flyttet i forbindelse med omleggingen av kollektivtrafikken på Jernbanetorget. Eller, kanskje enda bedre; spør de narkomane selv: ”Hvilket tilholdssted i Oslo sentrum kunne dere tenke dere?”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forbindelse med anleggelsen av en kvinneskulpturpark der Ekeberg-skogen ligger nå, vil initiativtakerne også lage et vannspeil med tilhørende lystpaviljong og et enklere serveringssted for dem som av forskjellige grunner ikke ønsker å benytte seg av den mer fasjonable Ekebergrestauranten. Begge deler tiljublet av Oslos bystyre og andre dilettanter, til tross for at det allerede befinner seg fire enklere serveringssteder i området (hvorav tre er i drift) og det for ikke mange år siden ble anlagt et vannspeil i Middelalderparken, hvilken man har direkte utsyn til fra Ekebergrestauranten. Det befinner seg også et vannspeil, om enn vannskjøttet og dårlig vedlikeholdt, rett ved Rideskolen, hvis bruksareal vil bli betydelig innskrenket som følge av Skulpturparken. I tillegg har man utsikt over Oslo-fjorden. Mon ikke Oslo-politikerne er i ferd med å ta seg vann over hodet?

Spørsmålet Oslo-politikerne bør stille seg er hvor mange enklere serveringssteder Ekeberg-området er tjent med – for at det ene ikke bare skal konkurrere det andre i hjel, slik at vi forbausende nok kun står igjen med investor Ringnes’ nybygde som det eneste alternativ til hans andre etablissement i området, nemlig Ekebergrestauranten. Og burde man ikke strengt tatt heller ta vare på og ruste opp de serveringsstedene som allerede er der, fremfor å bygge et nytt? Særlig når to av dem befinner seg på historisk grunn og i bevaringsverdige bygninger (Stamhuset og Kafé Utsikten). Stamhuset fikk nylig en i hvert fall ytre oppusning. Kafé Utsikten ble imidlertid nedlagt for noen år tilbake, på grunn av Oslo kommunes manglende vilje til å påkoste nødvendig opprustning og vedlikehold, slik at stedet kunne drives videre i henhold til Mattilsynets forskrifter.

Kafé Utsikten ble etablert allerede i 1913, tre år før den første Ekebergrestauranten, og var allerede da et populært sted blant turgåere og mosjonister, hva enten man hadde med seg medbrakt mat og drikke eller kjøpte noe å drikke/spise mens man nøt den fremdeles fantastiske utsikten mot øyene innerst i fjorden, vestover og inn mot sentrum av Oslo. I 1938 ble det sågar søkt om utvidelse og skjenkerett, til protest fra Ekebergrestaurantens eiere, som tydeligvis fryktet konkurranse. Det ble da heller ikke noe av, verken skjenkerett eller utvidelse.

Stedet holdt imidlertid ufortrødent åpent, til tross for manglende alkoholservering og trange lokaler. Det har blant annet vært arrangert flere gratiskonserter her. På grunn av den praktfulle utsikten og den sjarmerende lille rødmalte stuen, ble Kafé Utsikten også et populært turistmål, omtalt og oppskrytt i flere utenlandske Oslo-guider. Mange har ikke fått med seg at stedet måtte stenge for et par år siden og uttrykker oppriktig harme over Oslo kommune som kan la et slikt praktfullt og populært (og alkoholfritt) sted bare stå og forfalle.

I dag er Kafé Utsikten et sørgelig syn, preget av tagging, forsøpling og mangel på vedlikehold – et syn vi ellers bare ser i de mer fattigslige byer i Øst-Europa. Tenk om noen av Ringnes’ millioner kunne vært brukt til å sette i stand denne lille juvelen av Oslos gjemte og glemte skatter, fremfor å la ham etablere seg med enda et bevertningssted, kun til begunstigelse for hans egen umettelige pengepung. Oslo-politikerne burde rett og slett skamme seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi som er i mot at investoren Ringnes skal få benytte store deler av Ekeberg-skogen (et areal tilsvarende 40 fotballbaner) etter eget forgodtbefinnende og til fortrengsel for alle oss som bruker området til idrettslige aktiviteter, hundelufting og rekreasjon, trodde i det minste at vi hadde SV med på laget. For det er ikke mange årene siden SV, med Kristin Halvorsen i spissen, gledesstrålende kunne fortelle at det offentlige nå ville kjøpe opp lukrative områder eid av private, for å gjøre dem tilgjengelige for allmennheten. Deriblant en østvendt, vanskelig tilgjengelig, sump på Malmøya som skulle forvandles til en attraktiv strand..

Selgeren ler antakeligvis fremdeles. Skattebetalerne bør imidlertid gråte, fordi sumpen ligger der like brakk, overgrodd og fæl, flere år etter. Akkurat slik de fleste eiendommer ser ut når de eies av en kommune som er så kirkerottefattig som Oslo. Men området tilhører i hvert fall allmennheten, det er ikke lenger i privat eie. Det vil med andre ord si at hvem som helst av oss med litt kreativ sans kan rydde stranden og utforme den helt etter vår egen fantasi, kanskje med en brygge egnet for trekkspilldans ut i de små nattetimer, en pub og et badeland for ungene. Utfordringen ligger imidlertid i dårlig tilgjengelighet (smal vei) og mangel på parkeringsplasser. Begge deler kan imidlertid løses ved å inndra de fleste båtplassene som befinner seg i umiddelbar nærhet. Undersøkelser har vist at båteiere flest kun bruker båtene sine et par ganger i året, hvilket ikke kan forsvare å beslaglegge et såpass stort areal som de gjør. I tillegg må også den lokale roklubben vike. Badeland og pub betyr langt mer for flere og vil kunne tiltrekke seg kunder langt utover Oslos grenser. Interesserte investorer oppfordres herved til å henvende seg til Oslos bystyre – og bør kunne forvente et enstemmig bifall, i hvert fall hvis kommunen slipper å bidra med så mye som en eneste krone.

SVs ordførerkandidat, Marianne Borgen, uttalte her for leden – som et slags forsvar for hvorfor hun og hennes partifeller også har latt seg forføre av Ringnes’ smektende tunge og svulstige smak? – at man må kunne ha gode ideer, selv om man er rik. Ja visst. Men, som de fleste SV-ere yndet å predike, i alle fall før de kom i posisjon og fikk mersmak på makt; de gode ideene har en overveiende tendens til (kun) å gagne den rike selv. Det er derfor de fleste rike er blitt rike. En investor som Ringnes har derfor også stilt klare betingelser ved ”gaven”. Kvinneskulpturene skal utplasseres i det området hvor han allerede har næringsinteresser. Enn videre skal gondolbanen gå direkte fra operaen til hans egen restaurant i Ekeberg-skråningen. Hvis ikke dette er å praie kunder, så vet ikke jeg. Og hvis heller ikke SV kan se at dette begynner å stinke av korrupsjon, hvem skal vi da kunne stole på som forsvarere av grasrota?

Skulpturparken skal formelt sett vedtas i august 2011, en knapp måned før kommunevalget. Likevel tyder mye på at parken allerede er vedtatt og at alt som gjenstår er å strø sand på en allerede inngått avtale mellom Oslo kommune og ”velgjøreren” Ringnes. I alle fall har han allerede begynt å luke litt i det nærmeste området rundt Ekebergrestauranten. I fjor lot han 35 trær hugge ned ulovlig. Skadene ble beregnet til kr 723.560,-. Friluftsetaten ville anmelde forholdet, men da satte byråden for miljø- og samferdsel, Jøran Kallmyr, foten ned. Hvorfor skulle han gjøre det, dersom han ikke allerede var inneforstått med at trærne likevel skulle tas ned i forbindelse med skulpturparkanlegget? Vanligvis blir slike saker anmeldt, uten unntak. Ringnes synes å være hevet over vanlige lover og regler. Hvorfor?

SV har tidligere ikke hatt noe til overs for det omvendte Robin Hood-syndrom, det vil si å ta fra de mange og gi til de få eller den ene. Tradisjonelt er det heller å ta fra de få og gi til de mange som har stått for SVs politiske ideologi – inntil de ble brakt til Kongens bord og fikk smaken på Ringnes. Makt korrumperer, heter det. Det gjelder tydeligvis også for SV.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende