Dersom intensjonen med Ringnes’ ”gave” til Oslos befolkning ikke bare er å trekke flere kunder til sin egen bedrift, Ekeberg-restauranten, bør både han og Oslos politikere være åpne for alternative plasseringer av kvinneskulpturene. Hensikten bør være å gjøre Oslo til en mest mulig attraktiv by for alle, ikke ødelegge attraktive områder bare for å få plass til noe nytt. Ekeberg-skogen bør således forbli et mest mulig uberørt naturområde, gjerne med avdekning av flere helleristninger enn de som allerede er avdekket, samt informasjon om disse. Men uten innblanding av moderne skulpturer som ikke har noen historisk tilknytning til stedet, ei heller noen funksjon i et skogsområde. Skulpturene bør derimot plasseres i et område som kunne trenge til en oppmuntring i form av en eller flere attraksjoner.

Den planlagte Dronning Eufemias gate, en 700 meter lang og 43 meter bred aveny mellom Prinsens gate i vest og Bispegata i øst, er nettopp et slikt område, som med sin massive korridorlignende bygningsmasse tårnende på hver side heller vil fortone seg som en gold steinørken enn en attraktiv bygate. Særlig fordi bygningene stort sett vil inneholde kontorer, ikke butikker, kinoer, teatre, kafeer og annet som vil kunne trekke mennesker og levende liv til området. En aveny, flankert av kvinneskulpturer på hver side, vil derimot kunne gi Dronning Eufemias gate et nødvendig løft for å kunne gjøre avenyen til en attraksjon i seg selv. Oslo-politikerne bør derfor vurdere dette forslaget, samt andre forslag som måtte være fremsatt, før man forhaster seg med å forgripe seg på Ekeberg-skogen.

Det samme gjelder den planlagte gondolbanen. Strekningen er kort. Det blir derfor mye gondol og lite luft før turen er over. I tillegg kommer master og driftsbygninger samt støy fra gondoldriften. Som følge av Ekeberg-tunnelen er utsynet mot Ekeberg-skråningen allerede forstyrret av fire monstrøse luftetårn. En eller flere master i tillegg, som følge av en gondolbane, vil ikke bidra til å forskjønne utsynet. Snarere tvert i mot. Pengene som er ment å skulle finansiere anleggelsen av en gondolbane (hvem forestår driften?) bør heller brukes på drift av en veterantrikk på rute 18 og 19, f eks på strekningen mellom sentrum og Jomfrubråten. Turister og andre interesserte vil på denne måten likevel kunne loses til Ekeberg-restauranten, samtidig som de vil kunne nyte tilnærmet den samme flotte utsikt over Oslo sentrum som fra en gondol. Trikketuren tar ca 10 minutter og vil med letthet kunne bakes inn i et ellers travelt turistprogram.

Det viktigste er likevel at man ikke ser seg fullstendig blind på Ringnes’ forslag – og at man legger hele byen til grunn for vurdering av hvor en eventuell skulpturpark skal ligge. Det må også kunne gå an å plassere skulpturene i mindre grupper, på dertil egnete steder. Det vil være meget beklagelig om man ikke er mer vidsynt enn at man må ødelegge for noen brukergrupper for forhåpentligvis å skulle tiltrekke seg andre – særlig fordi det ikke burde være noe praktisk problem å kunne tilfredsstille alle brukergruppene, uten å gjøre ubotelige inngrep i bevaringsverdig natur.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi som bor på Nordstrand er så heldige å ha et stort naturområde i vår midte. De fleste kjenner vel til Norway Cup og at kampene spilles på Ekebergsletta – men dette er likevel bare en brøkdel av hva som foregår i området av sportslige aktiviteter og rekreasjon.

På Ekeberg har vi en rideskole med lange tradisjoner. Grunnleggeren var Edvin Thorson, han som også grunnla Langedrag. Her kan ride- og hesteinteresserte i alle aldere ri både innendørs og utendørs, bl a på tur i den mangfoldige Ekebergskogen. Her er det stier på kryss og tvers i naturen der ryttere, hundeeiere, joggere og turgåere kan ferdes i ro og mak, i pakt med naturen, i et bilfritt og vakkert område. Er vi heldige, kan vi også se rådyr. I tillegg driver EKT med terapiridning, et kjærkommet tilbud for funksjonshemmede barn og voksne.

EKT driver også en husdyrpark med bl a sauer, geiter, høns og påfugl. For oss som bor i nærheten er det litt pussig å tenke på at den for andre eksotiske lyden av påfugl er dagligdags for oss. Den høres for øvrig ut som en kåt hannkatt om våren, hvis noen skulle lure på det. Om våren og sommeren, når det er sol og varmt i været, er Ballsletta gjenstand for piknikgjester av alle slag. Alt fra vennegjenger, kollegaturer og barnefamilier som bor i sentrum, uten tilgang på egen hage og grønt gress. Heriblant er det mange innvandrerfamilier som bruker området som sin nærmeste hage.

Det er dette området investoren Ringnes vil ta seg en rikelig jafs av. Han presenterer det som en gave til byen, men hva om byen ikke ønsker en slik gave? Han kaller det skulpturpark, men unnlater å nevne at parken krever asfalterte stier, slik at potensielle turister fra USA og Japan ikke skal få møkk under beina, parkeringsplasser og driftsbygninger. For å frakte de potensielle turistene vil han anlegge en taubane, som også krever en driftsbygning. Han ser ut til å glemme at trikk nr 18 og 19 – med avganger hvert femte minutt fra sentrum – bruker ca ti minutter på turen opp til Sjømannskolen. Billettprisen inkluderer et fantastisk skue utover byen.

Vi som bor i området og bruker det til idrett og rekreasjon, har prøvd å protestere, men tilsynelatende forgjeves. For i dag kommer Oslos bystyre til å takke ja til den ”storslagne” gaven. Brukerne blir som vanlig ikke hørt. Ridning, turstier og rådyr må vike for en megaloman investors ønske om å lage et monument over seg selv. Er det tilfeldig av samtlige (bortsett fra to) representanter i Oslos bystyre bor på den andre siden av byen, i Oslo vest?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Atomkraftdramatikken i Japan har på nytt skapt aktualiteten i debatten om for eller i mot atomkraft. Eller kjernekraft som det nå kalles, et ord som bringer assosiasjoner om høyteknologi og fremtid, i stedet for det langt mer belastete atomkraft, som bare gir assosiasjoner til bomber, Hiroshima, død og fordervelse. Men egentlig er det en og samme ting; kjernespaltning.

Vi som var miljøbevisste på 1970-tallet var klinke klare i vår holdning til atomkraft: Nei, takk! Vi mente at ulempene var langt flere enn fordelene. Offisiell norsk politikk har siden henholdt seg til samme vurdering. Det finnes heller ingen atomkraftverk på norsk jord.

Norge er imidlertid i en særstilling når det f eks gjelder vannkraft. Derfor stiller vi kanskje også i en helt annen liga enn de land som har et mer skrikende behov for billig kraft. For kjernekraft er faktisk relativt billig å produsere, hvilket også er den eneste fordelen med den. Man bør likevel spørre seg om kostnadene i det lange løp vil bli høyere ved bruk av atomkraft enn uten.

Atomkraft har nemlig to store ulemper. Det gjelder avfallshåndteringen samt konsekvensene ved alvorlige ulykker og sabotasje. Hva som kan skje ved alvorlige ulykker ser vi i Japan i dag. Man kan selvfølgelig innvende at japanerne har vært maksimalt uheldige, normalt vil ikke en atomkraftulykke få like store konsekvenser. Til dette er å si; når man leker med ilden i et jordskjelvområde, må man også regne med å kunne bli brent.

Avfallet ved atomkraftverkene er radioaktivt. Det vil det også være i de nærmeste hundrevis av år, anslagsvis 700 år for fisjonsproduktene og 1000.000 år for tungmetallene. Avfallet må altså lagres på et sted hvor det ikke vil kunne være til skade for mennesker og miljøet, ikke bare for kommende generasjoner, men i uoverskuelig fremtid. På 1970-tallet fabulerte man om å begrave avfallet i nedlagte saltgruver. Nå vet de fleste bare at avfallet blir oppbevart enten under eller på bakkenivå samt at de færreste er interessert i å ha det lagret i sin egen umiddelbare nærhet.

Det er mulig at det ikke kunngjøres høyt og tydelig hvor avfallet befinner seg, fordi det kan brukes til å lage såkalte skitne atombomber, noe man for enhver pris ønsker å unngå. Men med stadig større mengder avfall liggende å slenge rundt omkring, vil det muligens bare være et tidsspørsmål når så skjer. Det vil uansett alltid være noen som er villige til å la seg bestikke. Man kan heller ikke utelukke sabotasje.

Avfallshåndteringen har også en etisk side. Det rike land vil kvitte seg med, står gjerne fattige land rede til å motta, for betaling. Det gjelder ikke bare bilvrak og rustne holker, men også livsfarlig atomavfall. I tillegg til det rent etiske, i hvilken grad kan man stole på det rent sikkerhetsmessige i et gjennomkorrupt uland?

Når det gjelder ulykker kan man ikke regne med at de ikke vil inntreffe. For det vil de, i mer eller mindre alvorlig grad. Den alvorligste hittil, Tsjernobyl-ulykken, antas å ha kostet ca 5.000 mennesker livet, inkludert senvirkninger (økning i antall krefttilfeller) som følge av den radioaktive strålingen. Hvor lenge et område vil være ubeboelig og udyrkbart vil være avhengig av ulykkens omfang. Selv om kjernekrafttilhengerne gjør sitt for å nedtone atomkraftulykken i Japan, blir vitterlig tusenvis av mennesker evakuert, ikke på grunn av jordskjelvet eller den påfølgende tsunamien, men som følge av den radioaktive strålingen fra de skadete atomkraftverkene. Japanerne tilrådes også å ikke spise visse typer matvarer, fordi man har registrert et høyere nivå av radioaktivitet enn vanlig.

Noen ganger er det bedre å være føre var enn klok av skade. Når det gjelder min holdning til atomkraftverk, så velger jeg for en gangs skyld å forholde meg gammeldags og konservativ. Jeg sier atomkraft, nei takk!

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10095406

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10095364

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dersom intensjonen med Ringnes’ ”gave” til Oslos befolkning ikke bare er å trekke flere kunder til sin egen bedrift, Ekeberg-restauranten, bør både han og Oslos politikere være åpne for alternative plasseringer av kvinneskulpturene. Hensikten bør være å gjøre Oslo til en mest mulig attraktiv by for alle, ikke ødelegge attraktive områder bare for å få plass til noe nytt. Ekeberg-skogen bør således forbli et mest mulig uberørt naturområde, gjerne med avdekning av flere helleristninger enn de som allerede er avdekket, samt informasjon om disse. Men uten innblanding av moderne skulpturer som ikke har noen historisk tilknytning til stedet, ei heller noen funksjon i et skogsområde. Skulpturene bør derimot plasseres i et område som kunne trenge til en oppmuntring i form av en eller flere attraksjoner.

Den planlagte Dronning Eufemias gate, en 700 meter lang og 43 meter bred aveny mellom Prinsens gate i vest og Bispegata i øst, er nettopp et slikt område, som med sin massive korridorlignende bygningsmasse tårnende på hver side heller vil fortone seg som en gold steinørken enn en attraktiv bygate. Særlig fordi bygningene stort sett vil inneholde kontorer, ikke butikker, kinoer, teatre, kafeer og annet som vil kunne trekke mennesker og levende liv til området. En aveny, flankert av kvinneskulpturer på hver side, vil derimot kunne gi Dronning Eufemias gate et nødvendig løft for å kunne gjøre avenyen til en attraksjon i seg selv. Oslo-politikerne bør derfor vurdere dette forslaget, samt andre forslag som måtte være fremsatt, før man forhaster seg med å forgripe seg på Ekeberg-skogen.

Det samme gjelder den planlagte gondolbanen. Strekningen er kort. Det blir derfor mye gondol og lite luft før turen er over. I tillegg kommer master og driftsbygninger samt støy fra gondoldriften. Som følge av Ekeberg-tunnelen er utsynet mot Ekeberg-skråningen allerede forstyrret av fire monstrøse luftetårn. En eller flere master i tillegg, som følge av en gondolbane, vil ikke bidra til å forskjønne utsynet. Snarere tvert i mot. Pengene som er ment å skulle finansiere anleggelsen av en gondolbane (hvem forestår driften?) bør heller brukes på drift av en veterantrikk på rute 18 og 19, f eks på strekningen mellom sentrum og Jomfrubråten. Turister og andre interesserte vil på denne måten likevel kunne loses til Ekeberg-restauranten, samtidig som de vil kunne nyte tilnærmet den samme flotte utsikt over Oslo sentrum som fra en gondol. Trikketuren tar ca 10 minutter og vil med letthet kunne bakes inn i et ellers travelt turistprogram.

Det viktigste er likevel at man ikke ser seg fullstendig blind på Ringnes’ forslag – og at man legger hele byen til grunn for vurdering av hvor en eventuell skulpturpark skal ligge. Det må også kunne gå an å plassere skulpturene i mindre grupper, på dertil egnete steder. Det vil være meget beklagelig om man ikke er mer vidsynt enn at man må ødelegge for noen brukergrupper for forhåpentligvis å skulle tiltrekke seg andre – særlig fordi det ikke burde være noe praktisk problem å kunne tilfredsstille alle brukergruppene, uten å gjøre ubotelige inngrep i bevaringsverdig natur.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har ingen vanskelighet med å skjønne aversjonen mot burkaer. Dette fordi man ikke kan vite sikkert hvem eller hva som befinner seg inni den. Ei heller om tilsløringen er frivillig eller fremkommet som følge av religiøs og/eller kulturell tvang. Det enkleste hadde således vært å forby all bruk av burka i det offentlige rom, slik man har gjort i Frankrike – med virkning fra og med den 11. april 2011.

Men hva så med den videre grenseoppgang? Skal det være lov til å gå med klovnedrakt, men ikke burka – eller skal all forkledning forbys fordi den er med på å tilsløre den maskertes identitet?

Hva om jeg ifører meg mine grønne kontaktlinser, røde viltre parykk og klær ingen i min bekjentskapskrets vil identifisere meg med – skal jeg da kunne arresteres fordi damen på postkontoret stiller spørsmål ved min identitet? Jeg skjønner at hun reagerer på finlandshetter, fordi dette er ransmenns favorittplagg nummer én, men hun har foreløping ingen skjellig grunn til å frykte verken rød parykk, klovnedrakt eller burka.

Det betyr ikke at burka er helt greit i absolutt alle situasjoner, men man må som alltid se an den konkrete situasjonen, ikke si tvert nei til all bruk – et nei som i henhold til overnevnte resonnement også bør få konsekvenser for alle mulige former for utkledning. Som lærer ville jeg f eks betakket meg for å undervise burkaer, fordi øyenkontakt og kroppsspråk er viktig i forhold til læringsprosessen. Burkaen hindrer kommunikasjonen mellom lærer og elev og bør derfor forbys.

I situasjoner der man må fremvise legitimasjon bør man i det minste kreve at vedkommende letter på burkaen, slik at det kan bekreftes at samme person befinner seg inni som på legitimasjonspapiret. Men å skulle forby burka i skog og mark og i alle offentlige rom vil bare være tull. For bruker ikke jegere også kamuflasje for ikke å skremme viltet? Det samme med finlandshette i fjellet en kald vinterdag. Der har den en funksjon og bør selvfølgelig tillates. Men kanskje ikke i banken en travel ettermiddag.

Et generelt forbud har ofte for vane å skape flere problemer enn det løser. Det gjelder også et generelt forbud mot burka i det offentlige rom. Det griper også inn i individets selvfølgelige rett til å gå kledd som det vil. En porsjon sunn fornuft burde være tilstrekkelig.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10087033

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oslo er på nytt blitt rammet av en serie overfallsvoldtekter som har gjort byen til et mer utrygt sted å ferdes for (unge) kvinner. Mens politiet jakter på overfallsmannen (eller mennene, det kan ikke utelukkes at de er flere) blir kvinner generelt oppfordret til å holde seg unna parker og enkelte strøk av byen, ikke gå alene og i hvert fall ikke i beruset tilstand samt ta taxi hjem i stedet for å bevege seg ute alene.

Prinsipielt sett burde det ikke være kvinners ansvar (og byrde) at menn voldtar. Kvinner har på samme måte som menn den samme like selvfølgelige rett til å kunne bevege seg fritt omkring i Oslo sentrum, uten å være redd for å bli krenket på det groveste, sannsynligvis negativt preget av overgrepet for resten av livet. Inntil voldtektsmannen (eller mennene) blir pågrepet og det er blitt iverksatt tiltak som kan bidra til å få satt en (effektiv) stopper for slike overfallsvoldtekter, gjør kvinner klokt i å ta rådene alvorlig og følge dem.

Mens kvinnelige Oslo-politikere krangler om hvilket politisk parti som må ta skylda for at Oslo er blitt en langt mer utrygg by å ferdes i og stasjonssjef for Stavanger politikammer, Henry Ove Berg, er opptatt av at dette ikke er et problem for politiet alene, men et stort samfunnsproblem hvor alle må trå til, kan vi andre (litt mer analytiske) bruke tiden på å definere hva problemet egentlig består i samt diskutere hvor ansvaret bør legges. Ett er sikkert; overfallsvoldtektene i Oslo er ikke noe som angår menn som gruppe. Samtlige overfallsvoldtekter de siste tre år (eller mer) er blitt begått av ikke-vestlige menn. Problemstillingen kan altså i utgangspunktet snevres inn til et hva skal samfunnet gjøre med ikke-vestlige menn for at de skal slutte med å overfalle og voldta kvinner på åpen gate?

Dersom de ikke-vestlige mennene også skulle ha status som asylsøker – en som venter på å få søknaden sin avgjort eller har fått den avslått, men nekter å la seg returnere til hjemlandet, alternativt ikke kan returneres til hjemlandet – kan problemstillingen snevres ytterligere inn. Hva gjør vi med mannlige asylsøkere som (ennå) ikke har fått søknaden sin avgjort eller nekter å godta vedtaket? Svaret er nærliggende; hold dem internert, inntil deres videre skjebne er blitt avklart.

Voldtekt er et vanlig virkemiddel i krig for å krenke fienden på det groveste. Det er altså ikke et uttrykk for manglende tilgang på sex, men raseri, hevn og frustrasjon. Asylsøkere som kommer til Norge hevdes ofte å være traumatisert på grunn av rystende opplevelser i hjemlandet. Noen av dem har også gått amok i det offentlige rom, bl a sitter en knivstikkerhendelse på Oslo-trikken, der flere mennesker ble drept og skadet, fremdeles dypt i hukommelsen. At en slik person også kan være troende til å overfalle og voldta ukjente kvinner, er svært nærliggende å tro. Man kan heller ikke utelukke hevn som motiv. Hevn fordi han føler seg dårlig behandlet av det norske samfunnet, hevn over norske kvinner som oppfører seg så respektløst (horete) i det offentlige rom, hevn over det vestlige samfunnet som krenker muslimske verdier på det groveste.

Ett av flere virkemidler for å hindre flere overfallsvoldtekter i Oslo er forebygging. I praksis betyr det blant annet å holde mannlige asylsøkere internert inntil de har fått et positivt svar på asylsøknaden. Andre land gjør det – både Hellas og Italia – hvorfor skal Norge la potensielle overfallsmenns sikkerhet gå foran uskyldige norske kvinners? Med de fire voldtektene som ble begått sist helg er det blitt begått minst 35 overfallsvoldtekter i Oslo de siste par årene. Det er 35 kvinners samt deres nærmestes traumatiserte liv. Er deres liv mindre verdt enn en kanskje mentalt ustabil mannlig asylsøkers såkalte rettssikkerhet?

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10086989

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-Har du hørt om nonnen som gikk inn på Lidl for å kjøpe to agurker?

 -Mange ganger. Men, hva skulle hun med den andre? -Spise, naturligvis. Jeg vet hva du tenker på. Men, så mange kinky nonner finnes det vel selv ikke i Tyskland. Det må finnes en annen forklaring. Tenk å legge skylda på spanjolene, de som bare har hatt ett utbrudd mens tyskerne har hatt over tusen. Klart smittekilden må finnes i Tyskland et sted.

-Hvis ikke de spanske bøndene lar de lokale nonner få hygge seg med eksportargurkene – før de sendes til Tyskland.

 -Hvilken interesse skulle de ha av det? De lever jo av å selge agurker. Jeg tror nå heller at det er muslimene som står bak. Et gedigent komplott for å ramme vestlige promiskuøse kvinner. Hvor mange muslimske kvinner er egentlig blitt rapportert rammet? Ingen. Der ser du.

 -Tja. Kanskje det. Hvem vet, når det kommer til stykket. Det sier likevel ingenting om smittekilden. Og agurker er, så vidt meg bekjent, blitt frikjent. Også de spanske, til tross for deres frivole nonner. Jeg for min del går for sushi. Rått, jævlig og kvinnfolkmat så det holder. Før i tiden lærte vi å koke eller steke maten, godt og grundig, for å ta knekken på bakterier og annen faenskap. Nå skal maten være så lite preparert som mulig, for at den skal være sunn. Raw food, supermat eller hva det nå heter.

 -Jommen sa jeg smør. Best å holde seg på den sikre siden, inntil videre. Skal vi gå for Grandiosa i kveld? Det er tross alt fredag.

-Og gullrekka på TV!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ordet ”voldtekt” innebærer et element av vold. Man er blitt brukt seksuelt, mot sin vilje. Den klassiske situasjonen er en overfallsvoldtekt, der ukjent mann bruker vold for å tiltvinge seg sex med en tilfeldig kvinne. Hun behøver ikke en gang kjempe i mot, man krever ikke lenger bevis i form av kutt og blåmerker for at overgrepet skal bli definert som voldtekt.

De færreste anmeldte voldtekter kan imidlertid betegnes som overfallsvoldtekter. Som regel har hun blitt med ham (eller omvendt) helt frivillig, hva enten de kjenner hverandre på forhånd eller ikke. Det hersker også stor uklarhet om hendelsesforløpet, fordi hverken den fornærmede eller den voldtektsanklagede (som følge av beruselse) kan gjøre rede for hva som egentlig skjedde. Det er bare kroppen, ikke hodet, som forteller henne at noe seksuelt må ha skjedd. Noe hun i ettertid angrer bitterlig.

Det er likevel ikke tillatt å forgripe seg på personer som sover og/eller er overstadig beruset eller påvirket av narkotiske stoffer. Det kreves et samtykke, ellers kan den seksuelle handlingen bli definert som voldtekt, dette til tross for at det ikke finnes noe element av vold. Kvinnen kan således (trygt og med god samvittighet) legge skylda på fylla og slik fraskrive seg ethvert ansvar for sine egne handlinger.

Men hva med den (stakkars) voldtektsanklagede mannen? Bør ikke også han kunne legge skylda på fylla, dersom han var i samme berusede tilstand som det såkalte voldtektsofferet? På samme måte som hun kan fraskrive seg sine handlinger på grunn av overstadig beruselse, må vel også han kunne gjøre det samme? I så måte må det være like for like. Noe annet vil være kvinnediskriminerende, en innrømmelse av at kvinner er korttenkte og ikke evner å se konsekvensene av sine egne handlinger. En opplæring i å omgås alkohol på en noe mer edruelig måte ville kanskje ha vært mer på sin plass, både når det gjelder hun og han, fremfor å gjøre den ene av de impliserte partene til syndebukk – i form av en voldtektsanmeldelse.

Samfunnet er å laste på den måten at antatt ansvarsbevisste voksne (foreldre, lærere, myndighetene) regelrett oppfordrer ungdom til overstadig beruselse, bl a i form av russefeiring, som ikke er noe annet enn organisert flatfyll satt i system. I løpet av de tre siste ukene før 17.mai synes det å være allment akseptert at ungdom drikker seg sanseløse, med de alvorlige følger dette kan få. Russefeiringen bidrar på denne måten til å gi ungdom et signal om at fyll er greit. Det er bare grinebiterne og surpompene (politi, legevakt, avholdsbevegelsen) som prøver å løfte en advarende pekefinger, skjønt hvert år like forgjeves. For mange er russefeiringen starten på en hemningsløs omgang med alkohol – og kanskje også andre rusmidler.

Det er noe som heter at ”den som vil være med på leken, får tåle steken”. Våkner man opp i en situasjon der ingen kan gjøre rede for hva som faktisk skjedde, bør man kanskje vurdere å liste seg stille og rolig ut og heller betrakte erfaringen som en (nyttig) lærepenge. Kanskje også avgi et løfte for seg selv om å drikke atskillig mindre neste gang, for å unngå havne nok en gang i en uønsket situasjon. En voldtektsanmeldelse opphever likevel ikke det som skjedde. Den gjør bare den voldtektsanklagede gutten til et offer i dobbelt forstand; syndebukken som må bære ansvaret, ikke bare for sine egne handlinger i beruset tilstand, men også hennes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste prøver å skjule PIN-koden, når de tar ut penger fra minibanken. Dette for å beskytte seg mot at andre skal få kjennskap til den. Enn videre lar vi heller ikke lommeboka stikke tydelig opp av baklommen eller ligge og slenge løst i en åpen veske eller bag. Vi er blitt såpass vant til å omgås lommetjuver i det daglige – på bussen, perrongen og alle steder mennesker samler seg – at vi tar våre nødvendige forholdsregler. Om ikke av annen grunn, så for å slippe egenandeler og avkortninger i en eventuell krangel med banken eller forsikringsselskapet.

De samme forholdsreglene tar vi når vi er ute og reiser. Vi vifter ikke med verdisakene, når vi beveger oss på steder der svært fattige mennesker er i flertall. Vi legger kanskje også de mest verdifulle smykkene igjen hjemme – vi vokter oss i hvert fall vel for å tiltrekke oss oppmerksomhet fra potensielle overfalls- og ransmenn. Vi prøver å opptre så diskret som mulig, alt for å beskytte oss selv og våre verdier.

Kroppen er også en verdi. Vi beskytter den mot kulde, regn, for mye sol og bruker gode sko for å unngå gnagsår. Vi vasker hendene før vi spiser og etter å ha vært på do. Vi passer på å spise sunt og drikke med måte. Noen av oss passer til og med vekten og kler oss for å kunne ta oss best mulig ut. Enkelte kvinner har imidlertid fått det for seg at ”less is more” og opptrer derfor mer avkledd en påkledd. Det er ingenting galt i det, verken på stranden eller hjemme i hagen, men i en (stor)by, etter midnatt, eventuelt også i beruset tilstand, er det omtrent like lurt som å legge igjen lommeboken og mobiltelefonen på bordet i puben når man går på do – for så å bli ytterst forbauset når man kommer tilbake og oppdager at begge deler er blitt borte.

Alle har selvfølgelig rett til å gå kledd som de vil – kanskje bortsett fra kvinner som ønsker å gå med burka eller andre heldekkende plagg – men alle antatt voksne og myndige personer har en tilsvarende plikt til å ta vare på seg selv. Når man vet at enkelte menn oppfatter kvinner, som til forveksling ser ut som de er lette på tråden, som om de faktisk er det, bør (unge) kvinner ta det ad notam og forholde seg i samsvar med det. Noen ganger er det bare dumt å flashe pupp eller penger. Og det er alltid bedre å ta sine små forholdsregler enn å måtte bli klok av alvorlig skade.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rettere sagt: Jeg er ikke svensk, men jeg blir sjøsyk av å lese svensk. Det er så mange tødler som hopper og spretter på de merkeligste steder – det kan da vel ikke være så vanskelig å lage et skriftspråk som står stille? For ikke å snakke om alle de ubegripelige småordene som gjør svensk like uforståelig som nynorsk.

Da foretrekker jeg heller engelsk. Og jeg tøver ikke. Jeg tilhører nemlig den gruppen av mennesker som trodde at ”kvisleis” var gangbar nynorsk og ikke skjønte at det var et tulleord før jeg fikk på pukkelen av nynorsklæreren for å kødde med språket. ”Kvisleis” høres nynorsk ut – det holder i massevis for meg. Jeg vet til og med hva ordet betyr. Da var det verre med frimerket jeg kjøpte på Posten her for leden: ”Verda”. Har de begynt med norske stedsnavn på Posten? Hvor ligger Verda? Heter det ikke Verdal? Det gikk et stykke tid før jeg skjønte at brevet skulle ut i den store verden og at ”Verda” var Postens måte å gjøre dette bekjent for resten av verden. Neste gang skal jeg passe på å få frimerker merket ”Verden”, slik jeg alltid sjekker at frimerker som skal brukes innenlands er merket ”Norge”. Det er her jeg bor. Ikke i Noreg.

Både nynorsk og svensk fungerer dårlig som skriftspråk for en som ikke er født inn i det og på den måten er blitt flasket opp med sære ord og rare uttrykk. Da er det annerledes med dansk skriftspråk. Det er en fryd å lese, spekket som det er med ord og uttrykk som samnorsken har lykkes i å fortrenge fra norsk bokmål – i den grad at man ofte må ty til engelsk for å få uttrykt hva man egentlig mener på norsk. Bare synd at det nesten er kul umulig å skjønne hva en danske sier. Dersom de ikke snakker et velartikulert og sobert dansk riksmål, kunne de like gjerne ha snakket tysk for meg. Mangelen på musikk i språket er den samme. Tysk har imidlertid den fordel at man lystrer orde nærmest som en ren refleks, selv uten å kunne ett eneste ord tysk.

Annerledes med norsk og svensk. Det er musikk i begge språk. Det hører man tydelig når man har vært omgitt av dansker og dansk hele sommerferien og tar fergen mellom Helsingør og Helsingborg som et lite pustehull før den lange veien hjem gjennom Sverige. Når damen i høytaleren snakker er det umiddelbart umulig å avgjøre hvorvidt hun ”synger” på svensk eller norsk. Det høres kliss likt ut. I hvert fall i mine ører. Jeg vet, intellektuelt sett, at hun snakker svensk, men jeg kan ikke høre det. Dansker gir jo også uttrykk for at de har vanskelig for å høre forskjellen på norsk og svensk.

Dem om det. For øvrig har jeg alltid stusset på hvorfor man snakker om dansker, svensker og nordmenn. Hvor er det blitt av norske kvinner? For ikke å snakke om representanter for kvinnebevegelsen, som for lengst burde ha anmeldt ordet, brukt som fellesbetegnelse på hunkjønn og hankjønn, for brudd på likestillingsloven. Jeg skal gå med på at det blir en smule tungvint å snakke om nordkvinner og nordmenn, alternativt norske menn og kvinner – at vi trenger en fellesbetegnelse. Her bør vi imidlertid følge den skandinaviske linje og bruke ”norsker”. Svensker, dansker og norsker. På begge målformer, både norsk og nynorsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende