down's syndromJeg blir like irritert hver gang menn som Jan Otto Johansen (Les mer her: http://bit.ly/dZL4wW) uttrykker sin bekymring for et iskaldt og umenneskelig sorteringssamfunn forårsaket av kvinner som meg – gravide i risikogruppen og tvunget til å ta et valg vi kanskje ikke ville ha tatt, dersom samfunnet hadde vært mer inkluderende og bedre tilrettelagt for alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne. I så måte er det bemerkelsesverdig hvordan bekymringen alltid (og uten unntak) gjelder dem som ennå ikke er født, aldri dem som lever sine liv på siden av samfunnet fordi ingen har bruk for deres ”spesielle evner” og ”unike personlighet”.

Hadde Jan Otto Johansen vært et foster under utvikling i dagens Norge, ville hans mor sannsynligvis valgt å beholde ham. Dette fordi det ikke lenger er forbundet med noen skam å få barn utenfor ekteskap. Gode stønadsordninger gjør at det heller ikke er noe økonomisk problem. Og med full barnehagedekning fra fylte ett år blir ikke norske kvinner nødt til å velge mellom barn og karriere; vi kan takke ja til begge deler.

Når det gjelder barn som ”ikke er som alle andre” er samfunnet derimot ikke kommet like langt. Når jeg som vordende mor velger å avbryte et svangerskap der barnet vil bli født med en funksjonshemming, er det ikke på grunn av min iskalde innstilling til menneskeverdet, men en bunnløs sorg og fortvilelse over å måtte innse at jeg selv nok ikke vil strekke til, at jeg ikke har den fornødne styrke til å kjempe mot NAV og skolen for å få iverksatt de hjelpetiltak et funksjonshemmet barn har et lovmessig krav på, men som likevel ikke blir gjennomført på grunn av skrantende bydelsøkonomi. At jeg ikke orker å se mitt barn som såkalt integrert i en vanlig klasse der det likevel blir utelatt fra fellesskapet eller de senere konsekvente avslagene på jobbsøknadene fordi funksjonshemmede sjelden eller aldri passer inn.

En fostervannsprøve må tas etter uke 15, det vil si etter at fristen for selvbestemt abort er gått ut. En abort eventuelt enda et par uker senere, tidligst i uke 18, når resultatene av fostervannsprøven foreligger. For hver uke som går blir belastningen på den gravide kvinnen stadig større, særlig når hun har kjent liv ved at fosteret beveger seg. En fostervannsprøve er heller ikke risikofri, det foreligger en liten abortmulighet som følge av inngrepet. En kvinne som får tatt en fostervannsprøve har derfor høyst sannsynlig allerede gjort sitt valg. Hun venter ikke med dette til resultatet av fostervannsprøven foreligger. Tidlig ultralyd kan derfor spare henne for noe av belastningen, ved at abortinngrepet blir foretatt så tidlig som mulig.

I stedet for å fordømme kvinner i min situasjon ved å tillegge oss synspunkter vi kanskje slett ikke har, burde Jan Otto Johansen og hans likesinnede heller stige ned fra sine allvitende kjepphøye hester og arbeide for et reelt inkluderende samfunn tilrettelagt for dem som allerede er født. Først når kvinner føler seg tilstrekkelig betrygget om at samfunnet virkelig har plass til alle, vil vi med lettere hjerte kunne bære frem også dem som ikke har like mye “håndbagasje”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende