offentlig sorg

Terroranslaget fredag den 22. juli 2011 har naturlig nok satt en kraftig støkk i den norske befolkning. Som vanlig i krisesituasjoner føler folk flest behov for å samles og å snakke ut om de traumatiske opplevelsene, hva enten de er selvopplevd eller ikke. Da omfanget av tragedien gikk opp for det offisielle Norge, valgte de Oslo domkirke som arena for å uttrykke sine følelser og samhørighet med det norske folk. Med denne handlingen ekskluderte de samtidig meg; en ikke-kristen andre generasjons innvandrer.

Er jeg virkelig alene om å føle det slik?

Jeg har gjennom årenes løp (motvillig) deltatt i flere kristne begravelser. Jeg innser at det i en slik situasjon ikke handler om meg, men om den avdødes eller de etterlattes ønske. Derfor har jeg lukket ørene for prestens visvas og gjort mitt beste for å prøve å gjøre gode miner til slett spill. Hvor mange, de etterlatte inkludert, gjør det samme? Den norske kirke har ikke lenger monopol på ”menigheten”. I løpet av de senere årene er Norge blitt et multireligiøst land. Islam er f eks Norges nest største religion. Enn videre vokser også flokken av hedninger og ateister, slike som har evnet å ta inn over seg at det jordiske livet er det eneste vi har og at det er fånyttes å påkalle en gud, hvis veier er så uransakelige at hun bryr seg katten om noen skarve nordmenn. Blant verdens 6 milliarder mennesker (eller flere) blir de likevel bare som en ørliten fjert i havet.

Ungdommene som var samlet på Utøya var overveiende politisk bevisste. Kanskje de også hadde tatt stilling til – og avstand fra – Den norske kirke? Kanskje var de av den formening at det er riktig å skille stat og kirke, at religion er noe som bør høre privatlivet til og ikke være et offentlig statsanliggende? At ved å foretrekke en luthersk protestantisk statskirke velger man samtidig bort alle andre religiøse og ikke-religiøse livsanskuelser? I en tid som denne, da samhold og fellesskap står på alles agenda, burde man ikke velge en arena som oppleves som inkluderende for alle, hva enten man bekjenner seg til den luthersk protestantiske lære eller ikke?

Som motsetning til den tårevåte forestillingen i Oslo domkirke på søndag kan nevnes markeringen med ett minutts stillhet mandag formiddag og de privat initierte fakkeltog og minnemarkering i Oslo sentrum (samt i flere andre byer rundt om i landet) samme ettermiddag. Ingen av disse markeringene hadde noe religiøst motivert ved seg. Slik bør det også være i et samfunn der flere kulturer og religioner skal leve side om side. Et fellesskap fungerer ikke, dersom noen føler at de faller utenfor. Da oppstår tvert i mot den situasjonen vi akkurat nå av hele vårt hjerte ønsker å forhindre; sosial eksklusjon, med de alvorlige følger det kan få.

I et flerkulturelt samfunn må lista således legges høyere enn i det tradisjonelt religiøst homogene Norge. Skal Kongehuset og statsministeren fremstå som troverdige nasjonale samlingsmerker, må de derfor finne andre måter å uttrykke nasjonal sorg og fellesskap på enn å ty til Oslo domkirke, som mal apropos for tiden ledes av en kontroversiell biskop. De må heve seg over religion og legge andre sekulære verdier til grunn for fellesskapet Norge. Som f eks følgende kjerneverdier; likestilling, trosfrihet, ytringsfrihet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende